Farvel fagre Stryn, varmt og vakkert.
Skal man sørover fra Stryn, må man først inn fjorden til Loen, til Olden, så Innvik og Utvik, først da går det sørover.
» Verdens verste vei».
Når man hører ordet sørover, og ser på kartet, så kan man fort forledes til å tro at det går nedover.
Skal love det gikk alt annet enn nedover. Her var det hårnålssvinger i det uendelige.
Ungene syklet i fra meg, full forståelse der. Fra starten av visualiserte jeg at jeg var med i Tour de France, sykla jevnt, fikk heng på to menn på racer, (ser man det,) jeg så for meg spurt- poeng, laubærkrans og champagne. Alt vel så langt.
Men som Dag Otto ville sagt; » ho møtte veggen, ho konne ikkje meir».
Mor lirket seg av sykkelen, og gikk opp, vel å merke forbi han ene på racer som hadde fått krampe. Ikke fint å glede seg over andres elendighet, men ikke lett å la være heller.
Til topps kom jeg, ikke på seierspallen, men på fjellet. Sykla forbi biler som kokte, ha, der har dere dere som vinka å smilte så kjekt når dere kjørte forbi.
Rart det der, jo verre vi, eller helst jeg da, har det, jo blidere er folkene som kjører forbi.
Ikke én som smiler å vinker når vi har god fart nedover. Det var bare i Finnmark de gjorde det.
Til topps kom jeg, og da stod resten å trippa og ville videre. Jeg tok meg en liten rast i bakken, i skyggen,
så var det på’an igjen.
Men som alltid, går det opp på den ene siden av fjellet, går det ned på den andre siden. Ned til Byrkjelo rant vi i ett strekk. Glad for nye bremseklosser i dag.
Fra Skei mot Sogndal var det to forbudte tunneler. Syklene og syklistene satt på med følgebilen, Thea rakk å sovne, men jeg rakk ikke å ta bilde denne gang.
Vi campet på en hytte i Vangsnes.
Fin plass, kveldssol, varmt, fin itsikt badebasseng og greier, men som seg hør og bør når reiselederen trør til og bestiller hytte, så er det litt å gå på interiørmessig.
Nå er det VM kamp.
God natt.
Anne Christine, Thea og Peder.
Frank følgebil vifter med ørene og hilser også.
Anne Christines turblogg 