Naturligvis, tur- og friluftslivsbutikken til Kristin i Mandal, var 5 år i vår. Dette ønsket vi å markere med en tur over Vidda.
Det var en overveldende respons etter presentasjonskvelden. 35 damer ønsket å være med på tur, med 12 plasser til rådighet, ble det loddtrekning. Vi satt igjen med en gjeng med «godt og blandet». Fra yngstemann på 35 år, løvinnen Magnhild fra Vigeland, til pensjonistene Kirsten og Grethe. Vi andre et eller annet sted inni mellom her.
Haukeliseter
Turen gikk fra Kinsarvik til Valldalen. Vi kjørte opp til Haukeliseter fredagen, kjørte inn og satt fra oss bilene i Valldalen lørdag morgen, derfra var det taxi til Kinsarvik. Takk for det Kristin. Fire dages vandring i variert og nydelig terreng ventet oss. Noen mer nervøse enn andre. Noen var redde de hadde glemt det ene og andre var redd de hadde glemt det andre. Hørte ingen som var særlig redde for for tunge sekker med for mye proviant, for store skrivebøker, klær, drikkevarer osv….Ikke på dette tidspunktet.
Her er vi i gang med høydemetersluket. Grethe, Kirsten og Anne Maj. De to fremste her er pensjonister. Makan til damer skal du lete lenge etter.
Når man skal gå over Vidda, strekning Kinsarvik- Valldalen, anbefaler jeg nettopp Kinsarvik- Valldalen, og ikke motsatt. Du går da opp ca 1000 høydemeter første dag i stedet for de samme høydemeterene ned siste dag.
Å gå opp vakre Husadalen, forøvrig en av Norges fineste daler, gir hjertebankgaranti. Pulsen dundrer på grunn av stigningen, men hjerte løper også løpsk i ren og skjær beundring. Denne frodige dalen med de store fossene bør oppleves. Jeg hadde solgt inn denne utsikten så til de grader til turfølget og alle gledet seg storveis til å oppleve den.
Heldigvis var det klarvær i starten.
Over og under her, ca samme bilde med ca 30 sekunders mellomrom.
Tåka hadde tydeligvis også tenk seg til Husadalen denne dagen. Det tyknet mer og mer til jo lenger opp i dalen vi kom. Ved Nykkjesøy, hvor vi hadde en liten rast, gløttet det heldigvis opp litt. Godt for meg, min troverdighet, og for vakre bildemotiv.
Magnhild
Tåka var tidvis så tett at vi hadde problemer med å se neste T- merke. Spor»hundene» Eva og Jorunn i front gjorde jobben. De er det desverre ikke bilde av, av helt åpenbare grunner.
Miriam, Anne Christine, Hege og Magnhild. Varder og venner er gull verdt.
Elisabeth spiser. Magen litt tyngre, sekken litt lettere.
I det øyeblikket vi bikket toppen av Reinsbrekkene lettet tåka. Når du kommer opp dit ser du ikke lenger noe til fossene, men stemningen for å gå tilbake og litt ned igjen for å se, var ikke fullt så høy som smørbrødene til Miriam og Magnhild.
Søstrene Eva og Kristin
Bente
Anne Maj
Kirsten med staven.
Endelig fremme ved dagens mål. Stavali.
Etter bad i rimelig friskt fjellvann fristet bestyrerinnen med rømmegrøt og spekemat. Det smakte aldeles fortreffelig.
Her er vi klar for avgang. Noen klarere enn andre som dere ser, men alle kom seg avsted og la i veg til nytt mål. I dag var målet Torehytten.
Bak fra v. Jublende Hege, Anne Maj, Anne Christine, Magnhild, Bente, Astrid, Eva og Elisabeth
Foran fra v: Grethe, Kirsten, Miriam, Astrid, Jorunn og Kristin
Jentene i front; Eva og Jorunn
Hege Merete, uten H. Ja- i Merete altså😃
Grethe gjør seg klar for bakke»løp».
Miriam i mobilskaret
Magnhild prøver fiskelykken. Zoooom.
En herlig matpause. Tåka fra i går var borte. Strålende vandrevær. Her er livet aldeles perfekt.
Muntrasjonsrådet Grændsen
Fjellvann ❤ Anita
Dagens tur har DNT stipulert til 7 timer pluss pauser. I nydelig vær som dette gjør det ingenting om vi klokker inn en ti- timers. Terrenget er til tider lettgått og inni mellom tålig kupert. Turen Stavali- Torehytten er just som livet ellers. Opp og ned. Av og til butter det litt i motbakkene, av og til går det litt for fort, men mest av alt er det en walk in a (nasjonal)park.
Mot Torehytten ser man i lange strekk karakteristiske Hårteigen. Bestyrer på Stavali kunne melde om lite snø i skaret og om andre som hadde tatt seg opp til toppen av fjellet. Det hadde noen av oss også planer om å gjøre.
Såre føtter og tær blir det som regel litt av på tur. Denne gang tok noen mer «ansvar» enn andre og tok det meste selv.
Her ligger vi strødd. På dette tidspunktet begynte noen å auksjonere bort tingen sine. Spesielt de med noe vekt. Sekken som kjentes lett ut ved Kinso kraftstasjon begynte nå virkelig merkes. Her kunne man få kjøpt veldig mye bra veldig billig.
Lykken var, som den alltid er, stor når Torehytten kom til syne nede i dalen. Kanskje vanskelig å se på bildet her, men den ligger nydelig til nede ved vannet. Nok en gang ble det bading på noen av oss.
Kos i hytteveggen på Torehytten. Miriam, Bente og Kristin nyter kveldssola☀️
Så var det ny dag, dag 3 på tur. Torehytten- Litlos er satt til 5 timer pluss pauser av DNT.
Dagens etappe var dermed turens korteste. Det passet perfekt når noen i følge ville prøve å bestige Hårteigen. T-merket sti går rundt fjellet når man skal mot Litlos så det er ingen omvei, ikke foruten selve bestigningen. For sørlandske landkrabber som oss var disse tålig bratte 300 høydemeterene akkurat passe og mestringsfølelsen steg i takt med bestigningen.
Astrid i godt driv. Omtrent 300 høydemeter i et rimelig kjapt jafs.
Anita øverst, Elisabeth og Hege
Hårteigen 1690 meter over havet med en formidabel utsikt.
Kristin i kjent strekk.
Pausene ble mange og lange. Men når Miriam begynte å strikke- da var det på tide å komme seg videre🙂
Vel fremme og gjenforent med resten av gruppa på Litlos. Her ventet treretters med tilhørende drikke. Posemosen og pizzafyll på boks, som jeg synes smakte godt dagen før, ble offer for rått parti. Alltid veldig deilig mat på Litlos.
Etter middag fikk jeg prøve meg som frisør. Jarle trengte klipp, og jeg klippet. Jeg tror «frisøren» var mer nervøs enn «kunden» og det viste seg ettehvert at vi hadde en ekte frisør med på turen i Eva. Takk og pris😀
Litlos- vakkert både natt og dag.
14 i tallet takker for herlig opphold.
Sist dag, dag 4 fra Litlos til Valldalen, startet med noe tåke. Turen er satt til 7 timer pluss pauser og vi gikk over Vassdalen.
Anne Maj- alltid støttende og til tider også dyttende🙂
Eva- nyfrelst fjellgeit.
Vading er bedre enn sitt rykte🙂
» You raise me up…»
Vakre, vakre Vivassdalen.
Pensjonistene, her representert ved Kirsten, har forlengst fått kallenavn. Det får bli blandt oss, men jeg er mektig imponert over dere seige S.
Elisabeth til lading
Så var vi nede ved bilene. Eventyret var over for denne gang. Slitne og veldig glade for flotte opplevelser, nye bekjentskaper, mestringsfølese, lærdom og mange gode minner.
Takk til dere alle fantastiske damer. Takk til Kristin for at du ville jubilere på denne måten, kanskje blir det snart ny tur? 🙂
Takk til DNT for tilrettelegging og for at dere gjør det trygt og lett å ferdes i fjellet.
Fjellet er helt fantastisk nå- har du mulighet så reis🙂
Takk igjen, herlig å være på tur med dere alle- Anne Christine.
I dag er det én uke siden jeg kom hjem fra helgetur til Bodø. Der var jeg for å treffe igjen en del av gjengen fra turen vi hadde til Himalaya for snart to år siden.
Jeg fløy fra Kjevik til Bodø fredag kveld. Gjensynsgleden var stor, det samme var sulten og tørsten. Det bar derfor rett på bar med bespisning. En del hyggelig mimring selvsagt, og en del spørsmål om turen vi skulle på neste morgen.
Dan Sigve fra Flekkefjord jobber og bor i Bodø. Han var helgens ruteplanlegger, guide og sjåfør. Lørdagens mål var Børtind, en luftig klassiker 1046 meter over havet. Børtind er en av de mest markante toppene som sees fra Bodø by, den er en av toppene i Åselitindan.
Fra Nepal: Kari og Tor Eivind. Ikke så oppsiktsvekkende at Tor Eivind gikk på crocs her hvor det er vei innover Khumbudalen i Nepal. Litt mer spesielt at han gikk på de helt opp til Lobuche B.C på cirka 5000 meter over havet:-)Bilde fra Nepal: På vei innover mot Everest B.C. som ligger langt bak i bildet. Jeg var midt i en mild høydesyke, og det som kanskje ser ut som et smil, er grimase. Kari smiler, som alltid, her over norsk melkesjokolade og over sherpaene som fulgte oss tilbake til leiren.
Været i Bodø-traktene skifter definitivt raskere enn humøret til trønderKari. Vi la ut i herlig baroverkroppvær. I løpet av kort tid hadde vi både hatt tett tåke og regn, veldig mye regn. Gutta fikk både trøye og jakka på. Dømmer man folk ut fra klær, sko og utstyr- kunne man fort tro at Tor Eivind var førstereisgutt der han ruslet avgårde i tøysko og type Umbrobukser. Tor Eivind er definitivt ikke det. Jeg tror han har vært på alt som er noe å være på av høye fjell, og mindre høye fjell som er vanskelige å bestige.
Humøret mitt steg med sola. Blir ganske så glad for klarvær når man først har tatt turen fra Mandal. Børtinden gir formidabel utsikt, og tanken på å skulle gå i dette terrenget, med bratte stup på flere sider i tåke, virket lite fristende.
Kari, Tor- Eivind, Anne Christine, Kari og Dan Sigve.
På bildet under kan dere hilse på Kari. Kari fra Rosendal var min herlige, tålmodige romkamerat i Nepal i 21 døgn, der 16 av døgnene var uten dusj- hipp hurra for våtservietter og en taushet som er gull:-)
Karikart. Kallenavnet fikk hun etter å ha dratt på kart og kompass til Nepal hvor vi hadde guider og sherpaer til å vise oss veg.
Apropos å skulle gå her i tåke- her er mulighetene til å trå i «baret» absolutt til stedet.
Her sees Børtinden på kartet. 1046, til tider bratte, meter over havet. På vei ned fra Børtinden loddet Dan Sigve stemningen for å ta med toppen 1111 når vi først var her. Fire ivrige hender i været. Ingen av de var mine hvis du var i tvil. Men som den sindige sørlendingen jeg er, gikk jeg med uten store protester, ikke hadde jeg pust til å protestere heller. Gikk med, og som alltid, veldig fornøyd med å ha gjort det som jeg i utgangspunktet ikke var veldig gira på. Så takk for det, og en varm takk til stavene mine:-)
Selv i nesten helsort bekledning er Kari en av de mest fargerike personene jeg kjenner.
Dan Sigve på Børtinden, med flott utsikt over Bodø og utover mot Lofotveggen. Bodø er supert utgangspunkt for turer i fantastiske omgivelser. På bildet under sees samme unge herremann med nye mål i siktet. Fjellet ser kanskje ikke så heftig ut, men det er gode grunner for at det ble Børtinden og ikke fjellet under i og med at undertegnende skulle være med på turen.
På vei hjem fra fjellet fikk vi innvilget en stopp ved Saltstraumen. Tidevannsstrømmen regnes som en av verdens kraftigste, og det er et fascinerende skue når strømmen er på det sterkeste.
Høydemetrene fra lørdagen ble byttet ut med horisontale meter på søndagen.
En kort kjøretur fra Bodø ligger det nydelige turområder med flotte strendene på rekke og rad. Man trenger ikke å klatre i fjellet for å få fin utsikt. Her får du utsikt som tar pusten i fra deg selv på flatmark. Turen på søndagen var nettopp en søndagstur. Det var ikke så veldig langt å gå, vi badet, hadde matpause og et nydelig vær som gjorde dagen perfekt.
Legger ved mange bilder, klarer ikke velge vekk, og lar bildene tale for seg.
Her speides det ned på nydelige Hovsundet.
Kari beundrer synet i Hovsundet. Sørlendingene badet. Vannet var kaldt, men ikke som fryktet var vi enige om. Fra Hovsundet kan du se over til strendene på Mjelle. Mjelle som Steinar Nilsen har skrevet den nydelige visen om.
En tur til Bodø-traktene anbefales på det varmeste. Her er det fjell, strender og byliv- og, kun en båttur unna Værøy og Lofoten.
Takk for en super helg sammen med dere, gleder meg allerede til neste sommer:-)
Les gjerne dette diktet av Jan Magnus Bruheim- hvis du har tid.
I en heller trist og trasig familiesammenkomst i førjulstia ble idéen født. Fetter på morsssiden, Øystein, lurte på om jeg hadde nye turplaner. Han kunne, som han sa, tenke seg å bli med neste gang eventuelt. Om han virkelig mente det, eller om han bare ville få meg i bedre humør vet jeg ikke. Hyggelig med noen som vil på tur uansett tenkte jeg. Dermed begynte det å kverne i hue. Øystein som har feriehus i Frankrike, kunne gjerne tenke seg noe i Alpene forståelig nok. Det «kokte» etterhvert ned til, eller rettere sagt opp til, at vi ville prøve oss på Mont Blanc. Tidligere Europas høyeste med sine 4810meter over havet.
Øystein googlet, sjekket, mailet, googlet igjen, ringte og sms’et og fant et opplegg han trodde ville passe oss bra.
Turleder Øystein Skagestad og kusinen.
Norske Fjellguiden.no tilbyr opplegg som forhåpentligvis tar deg til toppen av Mont Blanc. Øystein hadde fått med seg en fransk kamerat som beleilig nok, hadde en Chalet i Chamonix. Vi var på dette tidspunkt tre personer. Skal du nå toppen av Mont Blanc, er det maksimalt to personer per guide. Dermed var det min tur til å få med en person.
Min kjære tur- og livsglade Jorunn, ville sikkert like dette tenkte jeg. Jeg ville høre med henne, men med tålig ny type visste jeg at oddsene for et ja var marginale. Ikke sikkert hun ville bruke så mye av ferien på en tur uten Terje. Den «biffen» ordnet Terje. Lett.
Jorunn og Terje skulle ha tre hele dager uten barn. Kose seg, kjærestetid, ja, bare nyte dagene alene de to. Tror det begynte bra….Tredje dagen ringte Jorunn; «Jeg er med, Sometimes you walk alone vet du Anne Christine». Så takk til deg Terje, Liverpool FC, og guttegjengen din:-)
Etter mye planlegging, endel pakking og noe trening var vi 30.juni klare for avreise fra Kjevik. Jorunn og jeg hadde sendt de største baggene våre med Øystein som skulle kjøre bil sydover. Han plukket oss opp på flyplassen i Geneve, deretter bar det direkte til Chamonix.
Jorunn nyter. Alt sammen. Mont Blanc midt i bildet.
Første dag i Chamonix. Stéphane, som naturlig nok er lokalkjent, tok oss med opp på vestsiden av dalen. Nydelig utsikt mot ukas mål i det fjerne. Vi var alle enige om at fjellet så riktig så oppnåelig ut, i tillegg hadde jo Øystein googlet og sett YouTubefilmer som viste toppstøtet for oss alle fire, minst.
Allerede første dag var det ny høyderekord for halve reisefølget. 2352 meter over havet lå Lac Blanc. Etter 7 timer på tur kunne Jorunn og jeg konkludere med at fjellstøvlene som vi gikk med for første gang passet. Føttene og støvlene var som hånd i hanske rett og slett. Takk og pris.
Vel nede hos Stéphane ble de siste forberedelser til turens del én gjort. Raclette og drikke på fransk vis var unnagjort, hjem for å pakke, guttene telte på knappene om Diamoxene skulle brukes, jentene telte på helt andre ting, masse søvn skulle alle ha(tt).
Jorunn hadde pakket med seg Setesdalsbunadsstrikkekjolen til toppstøtet. På terassen «hjemme» mente hun det ville være en kjempeidé å ta den på seg på toppen.
Neste morgen var vi klare for tre dager med akklimatisering for å tåle høyden bedre på toppstøtet.
Bilde fra første dags akklimatiseringstur. Livet smiler, luften er ennå «tykk» nok, sola skinner og vi ser lyst, og lykkelig uvitende, på fortsettelsen.
Vi tok Gondol fra le Tour og skiheis videre før vi gikk til Albert 1er refuge 2702 moh. Der møtte vi snøen for første gang på turen, der kom også vårt første møte med franske fjellhytter istand. Hyttene har tilsynelatende alt man trenger. Mat, drikke, senger, betjening og så videre, men det var utrolig varmt, spesielt på sovesalen. Det ble dårlig med søvn.
Innføring i bruk av stegjern og isøks.
Alpetur om sommeren er ensbetydende med å stå opp tidlig. Veldig tidlig. De fleste dagene var det frokost kl 04.00, klokka på 03.40. Breenen er tryggest å krysse når det er kaldt og snøen blir slushete og myk å gå i utover dagen. Derfor denne døgnrytmen. Første kvelden når guiden Peter sa vi skulle spise kl 04.00 neste morgen trodde noen av oss at han tulla, ikke alle i gjengen er a- mennesker. Han skjønte derimot alvoret da han så plakater med: Lyset av, og ro kl.20.00. «Jeg pleier jo å legge meg på den tiden vi skal stå opp når jeg har ferie». Ikke helt hva han hadde sett for seg av hyttelivet.
Etter en heller søvnløs natt, det var usannsynlig varmt i sovesalen, var vi så klare som vi kunne neste morgen. Vi skulle stige endel hundre høydemeter fra 2702 moh for å sove høyere.
Vi fikk også klatre opp til Petit Fourche. Gøy, men til tider bratt, og enkelte med lettere bekymring for høyden.
Høyder og bratter er alltid vanskelig å fange på film, men man aner noe folk nede på snøen. Regner med ansiktsuttrykket til Øystein taler for seg.Franske Stéphane følte seg kanskje hakket mer komfortabel enn oss andre,Jorunn på toppen, ingen høydeskrekk å spore. Jeg sjøl var for sliten til å bli redd.
På vei fra fjellklatringen hadde klokka blitt såpass at vi etter omveier kom oss over en våt Trient- isbre. Hytta som ventet oss på Sveitsisk side, Trienthytta, hadde super orden og det var heldigvis kaldere i sovesalen. Noen sov noe den natta heldigvis.
Bilde fra Trienthytta i Sveits med utsikt mot Frankrike.
En ny «dag», stegjerna festes, klare for nye timer med akklimatisering.Sveitsisk soloppgang. Gikk desverre med ryggen til hele tiden, så jeg så igrunnen ikke hvor fin den var før jeg fikk se på bildene. Liten tid til pauser og fotografering. Et sitat fra ei god turvenninne i Mandal kverna: «Gå som f…og spis i fart».
Denne tredje akklimatiseringsdagen var det ny tur over isbreen og opp til Aiguille du Tour. Nå som noe mer rutinerte klatrere.
Øystein begynner å bli komfortabel i høyden.Happy climbers. Ikke fra venstre til høyre, men fra toppen og ned: Øystein, Anne Christine, Stéphane og en vinkende Jorunn nederst.
Så bar det ned igjen. Denne gang helt ned til Stéphs plass i nærheten av Chamonix.
Å komme fra fulle hytter nærmest uten egen seng til eget soverom med eget bad og andre bekvemmeligheter vet denne gjengen å sette pris på. Men vi visste alle hva morgendagen ville bringe. Vi tilbragte ettermiddagen og morgenen med å se på Mont Blanc fra godstolen.
Neste dag, fredag morgen møtte guiden igjen iLes Houches. Tok taubane og tog videre til Nid d’ Aigle 2372 moh.
Derfra gikk vi opp til Tete Rousse, 3167 moh. Vi så opp på neste hytte på toppen av fjellveggen, hvor det jevnlig raste stein over Couloir de Gouter, eller dødsrenna som den kalles.
Øverts langs fjellkanten, litt til høyre fra midten, skimtes hytta. Åssen vi skulle komme oss opp dit brukte Øystein det meste av ettermiddagen til å fundere på.De YouTubefilmene han hadde sett, hadde ikke lange sekvenser av klatring. Dette kom noe bardust på på Hamarsingen som før denne turen hadde en høyderekord som ble satt på hytta på Lesja.Som du ser blir man veldig glad og skikkelig lettet over å ha passert «dødsrenna» uten å bli steina.
Klokka 05.00 var vi klare for en lang toppstøtetdag. Vi startet å gå helt nede fra Tete Roussehytta.Vi drøyde med å gå til det ble lyst for å ha sikt forbi det rasfarlige partiet. Vi kom oss trygt gjennom dødsrenna og klatret lettet videre.
Gouterhytta, 3815 meter over havet. Vi hadde startet å gå nede fra Tete Roussehytta. Vi var innom her for for en liten omkledningspause, og la ifra oss klær og utstyr som vi ikke trengte på toppstøtet. Vi sov her på vei ned fra toppen.
Jorunn følte først det verste var over når veggen med sine rundt 650 vertikale meter var forsert. Øystein var hakket mer skeptisk, han hadde langsyn nok til å se hva som ventet lengere fremme. Oppover, oppover oppover. Med fare for uvær, mange timers slit både bak seg og foran seg, planta Jorunn etterhvert resolutt stegjerna i snøen: «Dette gir ingen mening. Det gir meg absolutt ingenting. Couldent care less, jeg snur».
Vi hadde da passert 4000 meter over havet.
Av sikkerhetshensyn går man i taulag hele veien opp til Mont Blanc. Begge gutta sammen med én guide, Jeg og Jorunn med en annen guide. Jeg hadde på dette tidspunktet ikke planer om å gi meg, ikke noen av gutta heller. Dermed fikk Jorunn haik med et annet taulag som var på vei nedover.
Vi fortsatte i samme monotone tempoet meter for meter. På 4350 moh ligger Vallot. Ei nødhytte hvor vi gikk innom for å kle oss om. Været hadde dratt seg litt til, tykkere tøy måtte på, pausen gjorde godt, det samme gjorde en neve M og endel vann. Øystein var fremdeles med oss, det samme var den nesten hyperventilerende pusten hans. Høyden begynte for alvor å merkes, og etter ca 151 nye høydemeter, altså 4501 moh, viktig detalj, begynte Øystein å hallusinere og fantasere om Provence, bassengliv og rosévin. Takk til fetter Øystein som holdt kjeft om både tankene sine, og det faktum at det det ville være null sikt på toppen.
Øystein fikk på vei ned til tider se, og knipset, noe av den utsikten vi egentlig kunne hatt.
Stéphane og jeg ble koblet sammen med guiden som vant ‘kron og mynt slaget’ om hvilken guide som skulle gå med oss videre opp mot toppen. Jeg begynte for alvor å bli sliten, sa enkle kommandoer til meg selv mens jeg karret meg oppover.
Guiden ropte stadig:
«KEEP THE ROPE TIGHT»!!!
«KEEP THE ROPE TIGHT»!!!
Jeg kan garantere dere at guiden fikk akkurat det han ba om.
De siste høydemeterene var tauet mellom Peter, Stéphane og meg så stramt at det må ha sett mer ut som en bonde som dro på et meget stridig esel oppover.
I og med at sikten var tett som melkesyra i lårene, ante jeg ikke at vi var på toppen før jeg hørte noen gratulere oss. DET var lykke det:-) Vi hadde da lagt bak oss 1648 høydemeter opp, som nå skulle forseres ned igjen……
Mont Blanc 4810 meter over havet. Stéphane og ei fornøyd men sliten Anne Christine.Stéph. og guiden Peter.
Nå ventet late dager i Øysteins ferieparadis i Provence. Godt å tenke på på vei nedover.
Takk til deg Øystein for at du ble med på tur, for dine bekjentskaper, for din grenseløse humor, og for at du orker å ha oss videre med til feriehuset ditt.
Stéphane, takk for din herlige gjerstfrihet og mange nye minner sammen med deg.
Jorunn; takk og pris for at du ble med på tur, du er fantastisk selskap.
Alle fire har fotografert, legger ved noen ekstra bilder:-)
Flybilletter ble bestilt, Værøy og Lofoten var målet
Dag 1, transportetappe. Fly til Kjevik-Bodø, ferge til Bodø- Værøy.
Vi bestemte oss tidlig for reiserute og reisemåte. Fly til Bodø, leiebil, båt til Værøy, og videre til Lofoten. Vi leide en varebil med god plass med tanke på overnatting. Allerede første natta fikk vi valuta for å ha slått litt på stortromma på Hertz. Ferga fra Bodø var inne på Værøy klokka 23.30- vi valgte den enkle varianten, parkerte på kaia og krøp i posen.
Dag 2, Værøy: Måstad og Håen.
Neste morgen startet turen på Nordland, ved den nedlagte flyplassen på Værøy. Måstad, som gjennom sin historie og beliggenhet, er en av de mest unike grendene i Norge. Les mer Magiske Værøy og vakre Lofoten→
Førstereis «jenta» Ingunn- bedre kjent som Ingonn frå Kvinesdal, har i flere år hatt lyst å være med på fjelltur.
«Sei i frå neste gong du skal på tur», har hun sagt så mange ganger, uten at hun noen gang har kommet seg med, at jeg denne gangen bestemte jeg meg for at nå bare måtte det skje. Det passer sjeldent å være borte flere dager på tur. Man må gjerne rydde litt i kalenderen og prioritere vekk andre ting. For Ingunn var det plassering av hunden som var bøygen. Kongepuddelen Chanel, er ikke som andre hunder, og kan ikke plasseres hvor som helst fikk jeg erfare, eller, det er kanskje mer rett å si at Ingunn ikke er som andre hundeeiere. Det fikk jeg uutgrunnelige bevist. Ingunn har en meget stor vennekrets, men det er bare noen meget få, spesielt utvalgte, som blir tiltrodd oppdraget med å passe Chanel. Etter mye organisering, om og men, og frem og tilbake var hundepasset i boks. Vi var nå kommet til avreisedagen, og jeg satt i Mandal og visste ennå ikke om det ble noe tur.
Vi måtte måtte dra senest kl 9.30 fra Mandal for ha greit med tid oppover Setesdalen og rekke bussen i Røldal. Jeg hadde ikke begynt å pakke da hun i 0900 tia ringte å sa at hun var på vei. Et kjent fenomen for som kjenner Ingunn- men vi vet også at kommer hun, blir det gjerne en festlig opplevelse.
Vi kjørte til Røldal, parkerte bilen der og tok bussen videre til Odda og Ullensvang. Der sov vi på Hardanger Folkehøgskole og ble skyssa til startpunktet neste morgen. Sjåføren slapp oss av, og turen var endelig i gang.
Vi trasket et lite stykke oppover lia da en fornemmelse om at noe var galt begynte å surre. Jeg sjekket kartet og det ble rimelig kjapt klart at vi hadde blitt sluppet av på feil plass. Når en skal innover Husedalen, og har denne utsikten, burde jeg jo ha skjønt det allerede før han slapp oss av at dette ble feil. Det gjorde jeg altså ikke.
Vel. Turen begynte, noe forsinket i Kinsarvik, og inne ved Kraftstasjonen begynte stien. Vi var på nytt i gang med turen. Et eventyr av en tur skulle det vise seg.
Vi fulgte rørgata til Kinso kraftstasjon oppover lia, og etterhvert elva Kinso med alle sine brusende fosser. Noen av de mer spektakulere fossene i Norge.
Husedalen- så utrolig vakker. Det stiger jevnt, i flere kilometer oppover dalen, og her er det så nydelig, at pusten, den mister du uansett.
Vi hadde mange pauser, og vi pauset lenge. Badet gjorde vi også mange ganger, men ikke lenge. Badetempen gjorde badingen til en effektiv affære. Ved vakre Nykkjesøy var det fine badeplasser og her røk klærne for første gang.
Vi gledet oss over å være i gang. Over været. Over vakre omgivelser og over å ha flere dager i sammen foran oss.
Ingunn var bergtatt, i dobbelt forstand. Hun hadde aldri gått i fjellet før, og hadde mange betraktninger, endel å lure på- og mye å si. Veldig mye.
Hun hadde veldig lyst å se reinsdyr blandt annet. Hun hadde også veldig lyst å være med på jakt. Er redd sjansen for kjøtt i fryseren er minimal med Ingunn på post desverre…..
Flekkmarihånd. Den vanligste orkidéen ute i naturen.
Mange av høydemeterene mellom Kinsarvik og Stavali er unnagjort når du er på toppen av Reinsbrekkene. De merkes. På en godtvondt måte mente Ingunn. Vanskelig å være uenig.
Det er bare å komme seg til fjells folkens. Nydelige forhold nå.
Dette bildet var egentlig til Ingunns barnebarn, så de kunne se bestemor leke i snøen. Det tenker jeg alle andre også kan se:-)
Videre innover mot Vierdalen, Botnane og mot DNT- hytta Stavali, er det lettgått terreng. Selv om låra har kommet til hektene igjen, er synet av Stavali meget gledelig.
Turen fra Kinso kraftstasjon til Stavali er ca 11 km lang, (ca 4 km i tillegg mellom Kinsarvik og kraftstasjonen)
Stavali er delbetjent.
Man stiger i overkant av 1100 meter, og beregnet til 5-6 timer pluss pauser.
Dag to gikk fra Stavali til Torehytten.
Første pause på dagens tur ble tatt allerede ved Lonavatnet- altså en drøy kilometer fra hytta. Ingunn ville bata. Prøvdeå foreslå å gå litt lenger før badepause- men det var visst ikke aktuelt. Så vi bada der, vi bada ved Austmannavatnet, ja, vi bada stort sett ved hvert vann som lå nær stien. Slikt blir fort en 7 timers tur på kartet, til en 10 timers. Det blir lange dager- men himmelsk deilig.
Takk for alle pausene, badene- alle timene ute Ingunn. Liten vits å komme tidlig frem til hytta i sånt vær.
Langs Valeggi gikk det opp og ned, ned og opp, og ned igjen. Et drøyt stykke ifølge oss sjøl.
Noen bad ble tatt for nedkjøling, andre for fotografen. Dette er av den siste sorten.
Her sees majestetiske Hårteigen fra vestsia. Torehytten ligger nede cirka midt i bildet. Hårteigen kan bestiges fra østsia, noe vi på dette tidspunktet hadde planer om å gjøre neste dag.
Turen fra Stavali til Torehytten er beregnet til ca 7 timer pluss pauser. Man stiger bare 300 høydemeter i terrenget, men vi har gått betraktelig flere. Lengde ca.19 km.
Man blir sliten av å være i gang i 10 timer som vi var. Jeg gledet meg derfor til å lage middag. Torehytten er ubetjent, men har proviant. Siden bacalaoen på boks ble nedstemt, (den er bedre enn man skulle tro) så ble det potetmos og pizzafyll……Et uforglemmelig måltid på et ubestemmelig vis.
Dag 3 gikk fra Torehytten til Litlos.
DNT beregner én time fra hytta til Hårteigen. Når to timer var gått var vi ennå ved foten av fjellet. Ingunn ville gjerne opp på toppen, men hun ville også «bata møe» og bruke god tid og ha mange pauser. Vi måtte rett og slett velge.
Her skimtes Hardangergjøkulen i det fjerne.
På Litlos, som er betjent DNT hytte, ventet tre retters middag og leskende forfriskninger. Jeg ville nødig gå glipp av noen av delene, hadde vært på Hårteigen før, og hadde virkelig begynt å kjenne til Ingunns umettelig behov for å bade. Hårteigen fikk vente- og vi beveget oss sakte men sikkert mot hytta.
Turen fra Torehytten til Litlos er beregnet til fem timer pluss pauser. En lettgått tur i et flatere terreng. Turen er ca 16 km lang. Vi rakk både å slukke tørsten og en dusj før middag. Det var åpningshelg for sesongen den helgen vi var der. Takk og pris. Posemosen fra i går ble fort glemt når vi fikk servert deilig blomkålsuppe og en aldeles nydelig reinsgryte. Litlos er et sted det alltid er hyggelig å komme til.
Selv om det er aldri så godt å være på Litlos så må man videre.
Dag 4 gikk fra Litlos til Middalsbu. Noe lenger enn gårsdagens, men også dette en lettgått tur. Turen er ca 22 kilometer lang og beregnet til 7 timer på kartet.
Vi gikk om Drykkjesteinen. Håpet om å se reinsdyr levde videre etter å ha hørt de snakke om en flokk på 5-6000 dyr i området. Det fikk vi desverre ikke se.
Fire dager i fjellet i begynnelsen av juli- og ikke våt på bena én gang. Vidunderlig.
Turen hjemover ble uansett nok en tur av det fine slaget. Mer bading og flere pauser. Vi dro i land nok en 10- timers. Heldigvis.
Ved krysset til Middalsbu, bør man ta av til Middalsbu og ikke gå raskeste vei ned lia som man ellers gjerne ville gjort. Brua nede ved parkeringsplassen er (pr. nå) stengt- bomtur på slutten av dagen er det greit å unngå.
Middalsbu er en ubetjent DNT hytte man kan overnatte på. Ut til hovedveien ved Røldal er det 16 kilometer på vei- greit å slippe å gå den etappen, så det anbefales å skaffe transport ut dalen.
Valldalen i sikte. Turen nærmet seg slutten, men jeg tror at for Ingun var dette begynnelsen.
En siste pust i bakken før hverdagen igjen griper fatt i oss. Nye turer og nye planer legges. Fjellet om høsten er fint- det er det jammen meg om sommeren óg.
På et informasjonsmøte om russetiden, i aulaen på Mandal vgs. ble vi sittende ved siden av mor Sissel Holte og Oda Torsteinsen. De spurte om vi hadde noen turplaner og fikk høre om Nepalturen vi så smått hadde begynt å planlegge. Vi lurte om de ikke ville være med, og jammen svarte Oda ja. Det er vi veldig glade for.
Vel hjemme- og jula overstått. Tenkte å dele noen bilder og litt tekst fra turen. Vil du se program dag for dag eller dokumentar fra samme turen ligger det under innlegget.
I over tre uker fikk vi oppleve mangfoldet og kontrastene Nepal har å by på. Vanvittige naturopplevelser vi aldri vil glemme.
Ordensmenneske Thea har funnet frem klær og utstyr kvelden før avreise. Neste formiddag har alt sammen på mirakuløst vis fått plass i 90 liters baggen og vi er klare for avreise på Kjevik.
Bilder fra Kjevik, Doha Airport og flyplassen i Kathmandu. Doha Airport har en rullebane på 4572 meter, tog inne i avgangshallen og er en av verdens mest moderne flyplasser. Kontrastene var store når vi landet i Kathmandu, men mottagelsen mye varmere enn i Doha.
Gatelangs i Kathmandu.Noe å ta fatt på Sverre J og Ronny R.J?
Tålig klare- leie av å vente.Elin og reiseleder Haavard benytter tiden godt.
Det ble lange timer på flyplassen i Kathmandu. Vi håpet og ventet i 9 lange timer, før vi slukøret returnerte til hotellet. Tåke i Lukla gjorde det umulig å lande. Tidlig neste morgen, 0400 også denne dagen, var vi klare og optimistiske på plass på flyplassen igjen.
Vi, eller rettere sagt reiseleder Haavard og vår eminente altmuligmann Buddih tok affære, turte ikke gamble på at flyene kunne lande i Lukla, Tenzing-Hillary Airport i dag heller. Hadde vi mistet enda en dag hadde det gått utover det planlagte programmet. De organiserte fly til en annen flyplass, og helikopter derfra til Lukla.
Småfly fra Kathmandu til Phaplu. Helikopter videre derfra til Lukla.
Dan Sigve fra Flekkefjord og meg selv klare for helikoptertur til Lukla. Innsjekkingen i Phaplu på bildet under.
Etter en spektakulær helikoptertur fra Phaplu, ankom vi Lukla. Flyplassen, Tenzing-Hillary, er også kjent som en av verdens farligste, og høyest beliggende flyplasser. Den ligger 2800 meter over havet i Himalaya, syd for Mount Everest. Rullebanen er bare 500 meter lang og 20 meter bred og heller 12 grader, slik at all landing må skje i motbakke, og takeoff i nedoverbakke. Den ender enten i et fjell eller i et 700 meter høyt stup. Et fascinerende skue å se fly lande og ta av herfra.
Lue og pannebånd- selvsagt med norske flagg, gave fra Linda Skaar. Da er vi sikret å varme ører- og du å bli tenkt på under turen:-) Når vi går timelange marsjer hver dag, tenker man mange rare tanker, man får nye ideer. Når jeg så dette skiltet under her tenkte jeg selvsagt på Anne- Lill Larsen. Hva med å løpe maraton her i Khumbudalen Anne-Lill? Du er sikret syre, svimmelhet og sure ben, men sikkert også verdens fineste trase.
En herlig liten nepaleser.
Så var turen for alvor i gang. Sakte men sikkert beveget vi oss innover Khumbudalen. I 17 dager skulle vi gå i fjellet. Noen dager langt, andre litt kortere og ett par hviledager. Langs hele ruta var det mange religiøse merker. Sherpafolket, som ikke må forveksles med bærer eller fjellfører. tilhører stort sett buddhismen.
Yak-oksene gjorde bærejobben for oss. Vi gikk kun med dagstursekker der vi hadde det vi trengte for dagen.
Første del av Khumbudalen var frodig, grønn og nydelig variert.
Hengebruer var det flere av i nederste dal av dalen. Noen lengere og høyere enn andre. Den på bildet under som vi her er på vei mot, henger 100 meter over elva.
Her har vi kommet oss over brua. Den henger som nevnt tidligere 100 meter over elva. Kom meg rimelig kjapt over hvis noen var i tvil, ble ikke stående å dvele som jeg kanskje ellers ville gjort. Et følge på 7-8 yak-okser kom 10 meter bak meg og jeg ville for alt i verden unngå å gå over samtidig med dem. Brua hadde selvsagt tålt både oksene og meg, men det gynger en smule for mye for min del.
Buddih- Khumbudalens aller beste og blideste organisator:-)
Namche Bazar 3440 moh. Det var på den 5.dagen vi ankom Namche som er hovedstaden i Khumbudal. Vi hadde gått fra Monjo som ligger 2800 moh. Med 600 meters stigning denne dagen, var det tid for hviledag og aklimatisering.
Bilde fra Pinterest. Namche Bazar.
Gatene i Namce Bazar yrer av liv på mange vis. Her møtes lokale, klatrere, vandrere og dyr i trange gater. Bugnende butikker, deilige bakerier- med wi-fi og selvsagt fotballflagg fra laget Brann.
Thor Eivind på croks, og min kjære romkamerat Kari takk og pris for Kari fra Rosendal.
Et slag «golf» i sandbanken. Vi har «hviledag» og er på tur opp til Everest view Hotel. Hviledagen sin det. Utsikten var det derimot ingenting å si på. Helt utrolig fint. Vi så Mount Everest for første gang, Lohtse, Nuptse og ikke minst Ama Dablam. Ama Dablam sies å være verdens vakreste fjell. Det tror jeg på. De sju neste bildene er alle med Ama Dablam. Klarte ikke velge ut bare ett par. Ama er fjellet med den karakteristiske spisse toppen.
Ama Dablam er fjelltoppen som troner helt til høyre bildet.
Bestemor passer både barnebarn og butikken. Små utsalg var det innover hele dalen. alt fraktet inn av to- eller firbente.
Himalayas fjell anses som hellige i hinduismen og buddhismen. Mange er en tur innom templene for velsignelse. Noen av fjellene i Nepal er så hellige at det forbudt å bestige dem.
«Man blir ikke slank av å gå i fjellet» gjelder i Nepal også. Innover hele dalen var det masse og god mat. Å få i seg nok drikke og mat er en forutsetning for å komme seg til toppen. Allerede nå kan dere jo gjette om jeg kom meg til topps…..
Hver morgen ble vi vekket og servert kaffe eller te på senga. Vi klaget ikke på servicen:-)
Øystein, en av tre kompiser fra Hamar på guttetur. Ingen dårlig ide.
På noen av lodgene innover dalen kunne vi kjøpe wi-fi. Her røk resten av mobildataen til Thor- Eivind. Vel anvendt når det ble United seier:-)
Når sola går ned blir det fort kaldt. Veldig kald. Både ute og inne. Husene er ikke isolert og bekledningen inne var stort sett både dunjakke, lue og vottter. Her må seieren har varmet så mye at yttertøyet føyk.
Fasilitetene fikk meg mange ganger til å tenke på mine venninner hjemme i Mandal. Mulig noe for neste jentetur?
Jeg tenker de kunne spart både tusj og papir under her. At det var en kald dusj, eller kalddusj, var en underdrivelse. Så kaldt å dusje at vi var redde for å bli syke, håret ville ikke ha tørket og våtservietter funket jo egentlig veldig fint.
Dagen middag. Ti finger i været hvis du ikke tenker på gebiss her.
Selv om vi for det meste sov innendørs, var det ingen innendørstemperatur. En god og varm sovepose, varmeflasker og det meste av klærne oppå soveposen gjorde det greit å holde varmen. Søvnen var det verre med. Høyden begynte for alvor å merkes, og det var ikke få netter vi satt oss opp i senga for å prøve å trekke pusten godt ned for å få nok oksygen. «Kari, sover du?» «Nei……ikkje du hell?» var stort ett svaret. Mangelen på søvn begynte å merkes jo lenger inn i dalen- og hvor høyere opp vi kom.
Dag 12. Vi er i Gorak Shep (5150 moh) og tar turen til Mount Everest Base Camp (5300 moh.). En kald tur. Kari dro frem melkesjokoladen, det var det eneste som varmet og fikk frem smilet den dagen. Vi var dårlige begge to- sherpaene tok godt vare på oss.
På bildet under, et bilde jeg tok av et bilde inne i en butikk i Kathmandu, viser M.E. Base Camp. Mount Everest er fjellet bak til venstre i bildet. Har tegnet en rød ring rund en del gule telt som står i base camp, men alt blir ganske så smått i forholde til fjellet og vanskelige å få øye på. Man ser også brefallet som ender opp i base camp. Det er et opprevet område med isblokker som stadig er i bevegelse. Å bevege seg over brefallet mot toppen er faktisk den største faren , sammen med høyden og været i forsøket på å nå toppen.
Kari tar en strekk i den en cowboy kommer forbi. Enhver mulighet til hvile benyttes der mulighetene er tilstedte.
Cowboystrekk i det fri.
Her poserer Oda og Thea foran Lobuche East, fjellet vi skulle bestige. Den høyeste toppen i bildet. Vi begynte å ane hva som ventet oss.
Det var blitt dag 14 og vi er her på tur opp til base camp til Lobuche. Vi kom fram ganske tidlig og gjorde våre forberedelser til toppstøtet.
Vi skulle lære å knyte oss inn og ut av tauene samt og ta på stegjern. Jeg var omtåka, mer enn vanlig ja, og skjønte tidlig at disse tauene fikk andre ta seg av.
Base camp Lobuche East. Foto:Oda
Under øving med sko og tau fikk jeg kloa i Sanu Sherpa. Han har besteget Mount Everest sju ganger, vært på K2 og alle fjell det er noe å være på tror jeg. Han lovet å passe godt på meg og å få meg til toppen. Han skulle bare opp på toppen å legge tauene først. En tur som for oss er beregnet til ca.10 timer.
Jeg venter bare her nede sa jeg…..
Vi som skulle prøve oss på toppstøtet ble vekket kl.01.30. Klokka 02.30 begynte vi å gå mot toppen.Med klær etter vær, isbresko på bena, de viktigste tingene i sekken, var vi klare. Først noen timer i fjellsiden, som viste seg å være isbelagt noen steder, så, ved soloppgang ankom vi snøen og isen. Da var det på med stegjerna, utenpå «slalomstøvlene» som nå for alvor var så tunge at låra for en gangs skyld kjentes lette. Akkurat det varte sånn ca. til jeg begynte å gå.
Her er Helge og meg. Sola begynner å komme, stegjerna og klatreselen skal på. Håper jeg har drikkeflaskene inni jakka her.
Vanskelig å få inntrykk av hvor bratt det er på bilder. Det er ikke så bratt her, men det ble veldig bratt etter hvert. 45 graders helling. Jeg har ingen bilder som viser de bratteste partiene, så jeg har tatt bilde av partiet fra tv`n i en dokumentar fra akkurat samme tur og toppstøt som vi gjorde. Link til dokumentaren underst i innlegget.
Disse bratteste partiene var så tunge å gå, at jeg var nede i to skritt mellom hver pause. På bildet under- ja, jeg MÅ jo ha drikkeflaske inne på magen her, smiler jeg fremdeles. Detter er før det bratteste partiene.
Sanu Sherpa- my man. My Hero faktisk. Man stoler helt automatisk fullt ut på denne mannen.
Så har jeg, etter et ubeskrivelig slit, kommet meg helt til topps. Stolt, sliten, ør og fullstendig uforberedt på nedturen.
Lobuche East 6119 moh.
Oda, som hadde hostet siden vi dro fra Mandal, kom også opp til toppen. Om mulig en enda større bragd enn at jeg klarte å karre meg opp. Tror ikke et øye var tørt når Oda kom over kanten.
SØRLANDSCHIPS på toppen med Mount Everest i bakgrunnen.
Obligatorisk toppbilde.
Spreke Solveig. Hun er akkurat slik jeg vil bli.
Utsikten fra toppen. Himalaya i solskinn- tåka kom i 14-15 tiden hver dag, jeg var glad jeg kom til topps før tåka.
Vi er på vei ned, og tåka på vei inn.
På vei ned fra Lobuche East ble vi møtt av Buddih som hadde gått oss i møte for å gi oss varm te. Oda og jeg, som stod for baktroppen, ble trygt geleidet ned av hver vår sherpa. Jeg tviholdt på min, og slapp ikke hånden før var på flatmark. Nedturen, som jeg ikke hadde ofret en tanke før start, var egentlig ganske krevende. Å på bratt nedover på fjell, med sko som sammenlignes best med slalåmstøvler, skjelvende, trøtte ben, sliten etter 11 timers strabasiøs tur, var vi så glade at tårene trillet når vi så de gule teltene i base camp.
Vel nede i base camp, 12 timer etter vi startet toppstøtet, var det på ny å gjøre det man gjør i base camp. Spise, drikke og sove. Å ha orden i sakene er også veldig bra. Fra å ha stålkontroll på 90 litersen, dagstursekken og mageveska, har jeg på dette tidspunketet kun kontroll på det jeg har i jakkelomma. Druesukkertabletter, dopapir, og solkrem. Det er da noe.
Neste morgen gikk turen videre. Vi skulle til Pangboche. Fra 5200 moh. i base camp, til 4000 moh. i Pangboche. Her skulle vi være i to netter. Vi er på dag 16 cirka. På bildet under sees Ama Dablam, igjen. Vi skulle opp i base camp å besøke Hvitserk sin leir. Hvitserk, en annen norsk turoperatør som selger og tilrettelegger turer og ekspedisjoner til spennende reisemål. De hadde en gruppe der som forsøkte seg på å bestige Ama. Her ble vi servert deilig lunch i teltet og fikk føle litt på pulsen i leiren.
Eneste «vei» fra Lukla til base campen til både Mount Everest, Ama Dablam og andre topper i Khumbudalen, er stiene som slynger seg innover dalen. Her er det ingen motorisert ferdsel og alt utstyr må bæres inn, enten av yak-okser, eller av bærere som på bildet under. Jeg er glad Jarle Trå, vår reiseoperatør, benytter seg av okser. Samtidig skal det sies at bærere og sherpaer i Khumbudalen har fått en forhøyet levestandard i forhold til andre nepalesere på grunn av jobbene turistene genererer. Nepal for øvrig et av de fattigste land i verden- økonomisk. På natur og livsglede derimot gruser de de fleste.
Ama Dablam base camp.Ang Sonam fikser forfriskninger til oss.
På hjemmebesøk hos en av sherpaene, Ang Sonam, her ble vi tatt godt imot og fikk smake på varm nakmelk. Dan Sigve drakk resten av min….
Staselige- noe for dere på Kolstad?
På vei nedover møtte vi denne lille sjarmøren. Hadde jeg ikke vært så avhengig av stavene mine, måtte h*n gjerne fått de. Tror ikke jeg ser så fornøyd ut når jeg svinger stavene.
Vi er her nede i Lukla igjen. Byen føles mye mer sivilisert nå enn på vei opp. Kafebesøk med Oda, Thea, Kari, gutta fra Hamar og Dan Sigve. Aldri har sjokoladekake, Brownies, ostekake, kanelsnurr, kaffe og brus smakt så godt.
Ser ut som om chipsleveransen også er sikret for en stund.
Håret her er ikke vått og nyvasket. Det er slik det blir etter 16 dager uten dusj. Dusjen på hotellet i Kathmandu sprengte alle eventuelle skalaer.
Hele gjengen fra Norge minus reiseleder og fotograf Haavard. Fornøyde med å være vel nede i Kathmandu, og klare for sightseeing i millionbyen. Kontrastene kunne neppe vært større.
Sightseeing til tempelet i Kathmandu. På bildet over er de orange lenkene tagetesblomster som blir tredd på «strå». Vi fikk noen timer i en helt annen verden i fra fjellet vi nettopp kom ned fra, og totalt annerledes enn hjemme i Norge.
Tror neppe Annie Tønnesens`Reduser stress` hadde vært liv laga i Nepal.
Her klargjøres det for likbrenning.
Bodygarden til Oda og Thea. Uansett hvor de gikk, gikk han med. Veldig betryggende å vite at vi hele tiden ble passet godt på. Han fulgte dem til butikken, skulle de til hotellet, fulgte han de dit, skulle de prøve å oppdrive en minibank som fungerte gikk han også med dit. Jarle Trå har trygge folk på plass alle veier.
Skulle kanskje benyttet anledningen til å få sydd seg noe tøy. …
Når jeg så disse stablene med nydelige stoffer fløy tankene til Elisabeth Støle. Her hadde hun gått amok.
Noen selger chili- andre chiller- vel blåst jenter.
Takk for fin tur sammen med dere. Takk til resten av reisefølge og takk til Jarle Trå som reiseoperatør.
Takk til Kristin på Naturligvis som har skaffet utstyr vi ikke hadde, den dama fikser alt. Takk til Aina for lånet av isbreskoene og ikke minst, takk til Frank- hovedsponsoren i heimen, du gjør mine drømmer mulig:-)
Hvis du vil lese mer kommer du inne på program, dagboken og dokumentaren på lenkene under:
Trofast turvenn Aina og en av mine favorittsøstre, Margareth. Sammen var vi klare for ei helg på fjellet i Ryfylkeheiene.
Helt til vi stod på kaia i Lysebotn hadde vi håp om å få med Ingunn, best kjent som Ingonn, på denne turen. Hun og søster Tone hadde lyst til å bli med på turen. Tone har selvinnsikt og trodde turen ble i lengste laget, det trodde ikke jeg, og hadde håpet at begge ble med før å oppleve denne turen.
På vei ned til Lysebotn kjørte vi innom målområdet, parkeringsplassen ved Ørneredet for å forhøre oss om transport. Makan til velkomst av en parkeringsvakt skal du lete etter, ihvertfall litt lenge.
Fra Ørneredet og ned til Lysebotn er det en kjøretur på ca 10 minutter.
Båten ut til Flørli tar bare rundt 20 minutter. Egentlig alt for kort i så fine omgivelser. Ønskes en lengere båttur i vakre Lysefjorden kan man ta båten fra Lauvik, Sandnesområdet. Avgangstidene passet oss best fra Lysebotn, selv om de ikke var ideelle derfra heller. Vi måtte ta en kortdag på jobb for å rekke båten som gikk fredag 15.30. Lørdager går det ingen båt merkelig nok.
Flørlibygda.Utdrag av teksten under her. Mulig Kolumbus bør ta en aldri så liten oppdatering på nettsiden sin. Vi, som hadde avspasert på jobb for å rekke båten klokka 15.30, fikk på kaia beskjed om at det gikk en båt også klokka 17.45. «Men den går aldri før klokka 18.00.» Så vet man det. Hvor den står i tabellen vet ikke vi. Om det er en trøst eller ikke, så ser jeg at også andre har litt tungt for å forstå rutetabellene til Kolumbus.
Utsikten fra stuevinduet var upåklagelig. Med en pris på kroner 240,- per person var det ikke mye å si på prisen heller. Vi ble til sammen sju damer som overnattet i huset. Vi var alle enige om at det måtte være perfekt å leie hele huset til en foreningstur for eksempel. Margareth og jeg var også enige i at dette var en tur vi muligens kunne få mennene våre med på. Huset ligger 100 meter fra kaia og det er servering i den gamle kraftstasjonen, så mulighetene er absolutt tilstedet. Bildet tatt ut gjennom stuevinduet.
Verdt å lese hvis du vil vite mer om nydelige Flørli.
Den gamle kraftstasjonen. Den drives av den ene av to fastboende på Flørli. Her serveres både vått og tørt, og mange gode historier.
Vi ble etterhvert litt «på lotten» og Margareth demonstrerer velvillig teknikker for å glatte ut eventuelle rynker. Funker som tusan.
Etter noe godt å drikke, disket kokken Skår opp med middag. Den som lager middag må selvsagt også ta oppvasken, Aina er som dere ser av den rasjonelle typen.
Den norske turistforeningens hytte på Flørli. Det eldste huset, nydelig beliggende noen hundre meter opp i lia. Her var det flere enn oss som hadde tenkt å overnatte. Fullt hus og bokstavelig talt stormende jubel fikk samme rasjonelle Aina til å ordne annen overnatting. Veldig glade for det, selv om hjertene banker for DNT.
Lørdag morgen .
4444 trappetrinn i vente. Margareth er som dere ser lykkelig uvitende. Jeg har nettopp regnet litt i hue, og funnet ut at om det er ca 200 trappetrinn opp til Uranienborg, (vites ikke), så må vi gå opp til toppen 22 ganger. «Og du får pokker meg ikke nedturene å hvile på i mellom». Margareth
Lokalt øl, Rockman. Selvsagt er promillen just presis. Vi er så gode på å pakke lett når vi skal på tur at litt ekstra proviantering har vi plass til.
Viktig å huske å snu seg av og til. Et fantastisk skue. Flørlibygda flere hundre meter under oss, og Aina midt i mot. Kaddeland Skår er nok ekstra fornøyd her:-)
Syrefest og svetteperler. Det gikk jevnt og trutt opp trappene. For hvert 500 trinn ble vi minnet på hvor langt vi hadde gått. Mange fine pauseplasser underveis. Noen plasser var trappene så bratte at vi krabbet på både armer og ben, men det var aldri skummelt eller farlig. Ikke for annet enn hjertet ihvertfall. Pulsen dundret i vei og øynene svei.
Etter gode halvannen time var 4444 forsert.
Godt for alt som er gjort.
På toppen av trappene dreide vi østover mot Langavatn. Været var nydelig å humøret og motet hadde nådd nye høyder. Trappene hadde gått veldig greit og vi tenkte det samme om resten. Turen er satt til en 8 timers tur. Vi pleier å gå inn litt på stipulert tid og regnet vel med å gjøre det samme denne dagen.
Vi trasket i vei, snakket om alt mulig. Blande annet kom jeg inn på at det var Anita Heddeland fra Holum som var den første som gjorde meg oppmerksom på Flørlitrappene for noen år siden. Takk til deg. Når vi da først var inne på henne, bablet Margareth i vei om Anitas boyband fasinasjon og Aina som hadde vært «dødsmisunnelig» på henne for alle plakatene hun hadde på rommet. Sånn går vi å prater om alle og alt mulig, og sikkert også om deg:-)
Terrenget var mildt sagt krevende. Aldri noen hvilepartier der man kunne gå på litt. Enten gikk det opp eller så gikk det ned. Og var det ikke gjørme, var fjellet glatt. Kjerringa var glad hun hadde staver.
Når terrenget krevde sitt, så gjorde været etterhvert det samme. Her har vi søkt ly bak en stein. Ser jo nå at sola skinner litt, men det fikk jeg ikke med meg da. Noe annet jeg heller ikke har fått med meg, er at pekefingeren min er helt ute av posisjon. I og med at det desverre ikke er lange, slanke pianofingre, er det forhåpentligvis en gammel idrettsskade fra min tid i brun håndballdrakt fra Holum i.l.
Dette herlige bildet av Margareth, ble tatt i det øyeblikket jeg sa at jeg i grunnen var glad at ikke Tone eller Ingunn var med. Tror hun var enig.
Tone hadde nok, som storesøster gjerne har, rett. Turen hadde kanskje blitt i drøyeste laget. Det begynte å gå opp for oss nå. Vi hadde gått i seks timer, og hadde ennå langt igjen.
Harkmarksjentene. Så glade for å komme fram til hytta. Vi hadde alle tre gledet oss til å bade i vannet. Bare Aina var tøff nok. Jeg nøyde meg med å vaske beina, Margareth- jeg husker ikke om hun var nede ved vannet en gang…..
Bacalao på boks på menyen på Langavatn. Enig i at det ikke høres uimotståelig ut, men det er det. Nesten ihvertfall. Noe av det bedre i selvbetjenimgshyllene. Takk og pris for proviantlager, gass, ved og senger. Livet til fjells er livet.
Så var det blitt søndag og Kjeragbolten var målet. Terrenget og sekkene var lettere, en kortere dag, men en enda brattere bakke dukket opp. Gammel syre ble som ny. Om det var pusten eller låra som hadde det verst husker jeg ikke. Tungpusta og ør stod jeg der å svaia når platået dukket opp.
En fantastisk utsikt. 1000 meter over havet. Prekestolen er til sammenligning ca 600 moh. Reisefølget hadde ikke vært ute på bolten før og ville utpå.
Det steinlegges, også ved Kjerag. Vet ikke om det er sherpaer fra Nepal som holder på her, imponerende uansett. Bildet til høyre fra nettet for å skjønne at se virkelig bærer på disse store steinene.
Mange sekker små……
Framme ved Ørneredet
En smule smale i både steget og i øya. Nok en fin tur i herlig selskap. Vi er jammen heldige som kan.
Dag 1. Mandal- Stjørdal – svenskegrensa- Nedalshytta.
Ettermiddagstog til Oslo, nattog til Trondheim, lokaltog videre til Stjørdal, og privatsjåfør fra Stjørdal til svenskegrensa. En reise i seg sjøl før turen kunne komme i gang.
Hedvig fyller ut expedisjonspass hos en av turistforeningens hyggeligste damer på kontoret i Stjørdal.
Expedisjonspass kjøpes og has med på turen. På hver hytte fyller vi inn registreringskoder. Ved gjennomført tur, som må gjøres sammenhengende, kommer vi på den offisielle «Norge på tvers» lista, får t-skjorte og plakett. Stor stas.
Da var vi ved startpunkt, eller målgang, alt etter som hvilken vei man ønsker å gå ruta. Etter gode råd fra Bjørnulf Lerbakk som Anne Line og jeg traff på en annen tur, valgte vi å starte ved svenskegrensa. Mest praktisk å ende opp i Stjørdal da logistikken er en smule mer tungvint motsatt vei. Bjørnulf kjørte oss likegodt helt til Sverige, veldig snilt. Tusen takk igjen til deg. Forresten er Bjørnulf nabo til Petter Northug, og jeg tror jammen han er fetteren til Halvard Flatland også.
Obligatorisk ‘ett ben i Sverige, og ett ben i Norge’ bilde.
Grensa- Nedalshytta, 5 km.
Dagens vandreetappe var bare på drøye 5 kilometer. En myk start i lettgått terreng.
NEDALSHYTTA
Framme på nydelige Nedalshytta ble vi møtt av en herlig gjeng som var på ridetur med Dyrhaug ridesenter. Hedvig, som sjøl er ei hestejente, kunne neppe fått en bedre start på turen. Enda bedre ble det da vi fikk høre at de skulle gå samme rute som oss i flere dager.
Det viste seg at det var vanskeligere å få Hedvig inn om kvelden, enn det var å få gjørmelukta ut av skoene.
Dag 2. Nedalshytta- Storerikvollen 24 km.
Heldige med været var vi. Opphold og god vandre temeratur.
Turen fra Nedalshytta til Storerikvollen er merket med sort. Ikke fordi det er særlig krevende terreng, men ruta er lang. Den går dels over tørre flyer, dels over myrlender. Myrene er kloppelagt, noe som gjør turen adskillig lettere å gå enn hvis, eller rettere sagt når, man skal gå å stampe i gjørme. Fin utsikt til fjellet Storsylen store deler av ruta. Storerikvollen, hytta vi skulle til kunne vi også se store deler av dagen. Måtte dra capsen godt ned foran øya ei stund der.
Været var så fint når vi dro fra Nedalshytta, at jeg likegodt lot jakka til Hedvig henge igjen der. Anne Line, jeg vet hva du tenker.
Fikk heldigvis ordnet det slik at Veslemøy fikk tak i betjeningen, som fikk tak i hestefolket, som fikk jakka med.
I mellomtiden kom regnet.
Takk og pris, regnjakka mi satt som et skudd på Hedvig. Teskje-kjerringa i farta. Herlig stil over elva.
Det blomstrer. Til tider store mengder. Den til høyre er flekkmarihånd. En av Norges rundt 30 ville orkideer.
Storerikvollen i sikte. En lang etappe nærmer seg slutten. Takket være kloppelagte partier gikk turen veldig greit.
STORERIKVOLLEN- en magisk plass.
Hit vil jeg gjerne tilbake. Bare være her å gå dagsturer i området. Sylan- et uoppdaget fjellområde for mange av oss vil jeg tro.
Mens noen hadde nok med å legge det ene benet over det andre, hadde andre energi nok til litt kveldsgymnastikk. Jeg kviknet litt til etterhvert og fikk lært Hedvig noen små triks. Hun lærer fort lille niesa mi.
Dyrhaugs hester på tunet.
Dag 3. Storerikvollen- Ramsjøhytta 18 km.
Klare for en ny dag. Sjekk bildet under til høyre. Sønnen til faren til Emil formoder jeg.
En stor glede hver gang hestefølget passerte oss. Sjefen sjøl i front- Mr.Dyrhaug him self.
Turen til Ramsjøhytta går gjennom hyggelige setertun og åpent fjellskogterreng. Mye vakkert å se.
Bad Hedvig gå til hun fant en fin pauseplass. Det tok nøyaktig to sekund. Veldig fint midt i stien mente hun. Med maur i buksa og kvikklunch i magen trasket vi videre mot Ramsjøhytta.
Trønderhunden Luna. Luna lunta etter oss i to, tre dager. Veldig hyggelig bekjentskap. De siste kilometerene mot Ramsjøhytta åpna himmelen seg. Føret ble vått, glatt og gjørmete. Mens vannstanden steg, sank humøret. Ut av det blå kom Dyrhaug som sendt fra himmelen. Den åpne himmelen. Alltid med noen oppmuntrende ord til Hedvig- takker for det:-)
Dag 4. Ramsjøhytta- Schulzhytta 16 km.
Været snur fort i Trøndelag. Regnet fra i går, ble til solskinn i dag. Ikke den verste plassen å være.
Men så er det jo en gang sånn, at værende kan vi ikke bli. Med Schulzhytta som dagens mål var det i vei.
En liten cowboystrekk. Bamsen passer på. Jeg tenkte det var mye unødvendig vekt å dra på når jeg så Hedvig hadde med seg bamsen. Hun bærer tross alt alt annet sitt alene, men etterhvert var jeg veldig glad hun hadde den med. Ikke bare fordi hun hadde mye glede av Bamsen, men like mye fordi den minnet meg på at Hedvig bare ble 8 år for ikke så lenge siden. Ikke rart hun er mye sprekere enn tante. Tante er urgammel i forhold.
Opp mot Ramskaret. Her så vi tre reinsdyr. Det ene var visst en hund.
Her møter vi på to andre ‘Norge på tverser’. Vi traff de i Stjørdal på Turistforeningen, de gikk motsatt vei av oss.
Knekkebrød og vann. Blir liksom aldri lei slike matopplevelser.
På Schulzhytta var det igjen hyggelig treff på tunet. Masse koselige folk og snille dyr. Hedvig prater i vei med alle hun møter. Et trivelig par fra Bergen ga oss turtips for neste dag…..
……og far Dyrhaug døpte bamsen til Hedvig til Bjørn. Etter sønnen Niklas’ bamse.
DAG 5. Schulzhytta- Prestøyhytta 16 km
Av med fjellskoene og på med joggeskoene. Elv skal krysses.
Stavene jeg hadde med til meg sjøl beslagla Hedvig allerede første dag. Veldig kjekt når elver skal krysses. Også veldig greit når vi stort sett skal gå to, tre dager med gjørme. Med veldig mye gjørme.
Hedvig og Bjørn luncher. Jeg begynner for alvor å få lite strøm igjen på telefonen, så det blir begrenset med bilder etterhvert, og Hedvig nekter å bruke batteri på å ta bilde av tante. Bare sånn i tilfelle noen lurer på om jeg var med på turen i det hele tatt.
På Prestøyhytta traff vi far og sønn Lorenzen. Haakon, også han 8 år, hadde dradd med pappa over fjellet. En skikkelig tøffing av de sjeldne som Trøndelag må se opp for. Tipper han går Monsen en høy gang etterhvert.
Det ble selvsagt kortspill på kvelden, og som seg hør og bør, en verdig vinner.
Haakon Selnes Lorentzen 8 år og pappa Øystein Lorentzen.
DAG 6. Prestøyhytta- Kvitfjellhytta 13 km.
Nok en dag med nydelig vær. Utsikten er det heller ikke så mye å si på. Trøndelag har imponert med så langt. Så langt øye kan se faktisk.
Her på Kvitfjellhytta møtte vi disse uunnværlige dugnadsdamene. De hadde vært inne å skiftet lakenene på alle sengene. Helgen før hadde de bært inn 60 doble pakker med knekkebrød. All ære til dere som holder vårt helt fantastiske hyttenett i gang.
Når vi nærmet oss slutten på turen, og begynte å bli fornøyde med oss sjøl, sånn skikkelig, da dukka denne mannen opp.
En gal mann med en sprø idé om å løpe hele Norge på tvers på under 24 timer. Her til Kvitfjellhytta hadde langere kommer inn for å fóre han med mat. Hvordan det gikk vites ikke, men han lå endel etter skjema på grunn av mye myr og gjørme. Det i den retning vi skulle neste dag.
DAG 7. Kvitfjellhytta- Hembre gård
En etappe det går rykter om langt utover alle grenser. Dette, og på grunn av 24-timers løperens utsagn, startet vi turen til Hembre gård kl 06.40 neste morgen.
Turen begynte fint over Kvitfjellet.
Bamsen er aldri langt unna. Det er desverre Stjørdal. Ser det ikke så godt, men det er et stykke vei igjen å gå til vi kommer ut til fjorden.
Mye myr, masse gjørme, så mye at selv Bjørn griner litt på nesa.
Stavene er veldig gode å ha. Jeg fikk kjøp meg noen på Schulzhytta, så nå har vi begge to. Med staver i hendene og plastposer i skoa var det bare å hive seg utpå. Hedvig elsker å gå i myra, så våtere jo bedre. Hun først, og jeg etter. «Jeg finner den beste veien tante».
Hun tror fremdeles at hvis ikke hun synker, så synker ikke tante heller. Skjønne, skjønne Hedvig:-)
17 temmelig harde kilometer unnagjort, 5 kilometer på vei igjen til Hembre gård. 5 kilometer i ganske bratt nedoverbakke. Akkurat hva tærne trengte just nu.
Satte skoene på søppelbøtta, og tenkte å hive de der. Av frykt for eksplosjon tok jeg de med videre.
Dag 8. Hembre gård- Stjørdal. 11 km
Hembre gård. Nydelig sted med veldig hyggelig vertskap. Overnatting her må bestilles på forhånd. Anbefaler å dele denne etappen opp i to.
Dette var heiagjengen vår på vei inn mot Stjørdal. 11 kilometer på asfalt er som regel ikke det gøyeste, men med tanke på at vi bare var ett par timer unna målet, med joggesko på bena og mange dyr å se langs veien gikk turen fint.
Tilbake der turen startet på Trondheim turistforening. Hedvig ble gjort litt stas på, og jeg var verdens stolteste tante.
EXPEDITION Norge på tvers er ferdig.
Takk til Veslemøy og Rune som lot meg låne Hedvig i 8 dager
Til Dyrhaug ridesenter for alle opplevelser
Takk til Nord Trøndelag turistforening
Takk til Bjørnulf sjåfør
Og takk til verdens beste Hedvig. Uten deg hadde turen aldri blitt den samme.
Hardangervidda på langs er en skikkelig klassiker. Vidda er nordeuropas største høyfjellsplatå, hvor man stort sett går på 1100-1200moh. Den er vidstrakt, lettgått, men også værutsatt. Det finnes mange rutevalg, men det mest vanlige er å starte på Finse, og å gå mot solen til Haukeliseter. På veien kan man overnatte på både betjente og noen ubetjente hytter.
Vi valgte å gå Finse- Krækkja- Stigstuv- Sandhaug- Litlos- via Hellevassbu til Haukeliseter.
Dag 1, Finse- Krækkja, 27 km.
Her ankommer vi Finse, 1222 moh. Tok toget fra Kristiansand kl 12.00, fremme på Finse kl 19.30. Aina og Linda hadde sin debut, på viddevandring, men som bildet under viser, ser de ut som om de skal ut i redningstjenesten.
Vi hadde lagt stor innsats i å få tak i gammelt utstyr. Anorakker, nikkers, hjemmestrikka gensere, skisokker, pannebånd, luer og votter.
«Noen» gikk enten så hardt inn for å se autentisk ut over vidda at personen rent glemte vekk å tenke på skiutstyr, eller så gikk hun bevisst inn for den gamle varianten når det gjaldt skiutstyr óg. Lett gjorde hun det ihvertfall ikke for seg selv.
Røde kors, sign me in.
Værmeldingen første dag meldte om mye vind, 15 m/s og noe nedbør. Rådførte meg med erfarne fjellfolk, fikk «haik» med tidligere Grønnlandsfarer, og fant ut at Finse ikke var noe blivende sted. Så da var det bare å smøre skia, snøre skoa og ha troa.
Med Hardangergjøkulen i vest, vinden i siden, nesa mot Krækkka, og godt mot la vi i veg.
Når vi kom ut av leet som Gjøkulen hadde gitt oss fra starten, startet været showet. Det bød opp til dans, vi fikk virkelig svingt oss, og de som hadde droppet å slipe stålkantene fikk nærkontakt med snøen i omtrent hver bakke. På dette tidspunktet begynte nok de negative tankene å få innpass hos den ene debutanten.
Det var vanskelig å få i seg mat, på bildet ser du Aina som prøver å søke ly bak matpapiret. Funka sikkert fint. Jeg gadd ikke bøye meg for å ta av meg skia, lat som jeg er, spiste stående og var klar for ny innsats. Jeg for Blå kors.
Aina skulle på dette tidspunkt rett hjem å melde seg på kitekurs, virkelig fristende synes jeg óg, vi stavret oss videre i mitt sedvanlige tempo. Jeg har bare ett gir, det går sakte- men det går jevnt. Linda kjørte en litt annen variant. Litt for god fart i bakkene i forhold til hva knær, utstyr og skiferdigheter tilsa. Noe som resulterte i en mengde fall og mye fortvilelse. Frustrasjonen ble større, været dårligere, og tårene løsere.
Gode råd er som kjent dyre. Byttet etterhvert ski med Linda, og Gud bevare med vel. Skjønner godt at hun slet. Skiene veide omtrent det samme som Linda sjøl og stålkantene var skarpe som en donut. Vel, her var det bare å stålsette seg å karre seg videre. Var over middels glad når jeg så sommerbrua og visste at vi da hadde bare fem kilometer igjen til hytta. Fem kilometer betyr en liten time i mitt tempo på dette føret.
Endelig, fremme på Krækkja. Bestyrer Kjell, som er fjerde bestyrer på Krækkja siden hytta åpna i 1868, tar som sedvanlig varmt i mot oss. Krækkja var den første DNT hytta på vidda, og her kan du lese mer om den. Blandt annet at det spøker her.
lokalhistoriewiki.no/index.php/Kr%C3%A6kkja
Godt å komme inn når været er som dette.
Stemningen stiger selvsagt når man kan sette seg tilbords å få servert en deilig tre-retters middag. Stemningen synker heller ikke under middagen, når langeren Aina for andre gang må forklare Linda hvorfor hun sovnet så fort, og sov så godt første natta.
Påsketur=påskeegg.
Dag 2, Krækkka- Stigstuv 21 km.
Lett å glemme gårsdagens vær når en våkner opp til dette.
Vi forlater Krækkja, og setter videre mot Stigstuv. Mulighetene er mange fra Krækkja. Øst- vest- nord, eller sydover som vi skulle.
Mot Halneboltane, før kryssing av riksveg 7. Kanskje overflødig å skrive, men et utrolig fint område.
God påske:-)
Fast rasteplass ved Skulevikåna. Kart sjekkes og kilometer telles.
I går ville vi begynne med kiting, i dag hundespannkjøring.
Hårteien, veiviseren i vest, troner som en flosshattlignende fjelltopp 1690 moh. Bestiges sommerstid med dagstur fra Litlos, eller som en liten avstikker fra Torehytten.
Siden Hårteigen ble passert på lang avstand, og dermed bare ble en liten fingerbøl på bildet, lånte jeg dette fra DNTs side.
Stigstuv i dagslys og kveldslys. Vakkert sted, god mat, hyggelige folk og mange historier å høre. For mange for noen.
Noen så skumle at Linda knapt sov noe den natta, selv med hvite små innabords.
Arne postmann, en vandrende DNT legende med sine 526 besøkte hytter, gjorde inntrykk med sine historier. Linda glemmer nok aldri møte med Arne.
Dag 3. Stigstuv- Sandhaug 19 km.
På vår vandring fra Stigstuv til Sandhaug måtte minnene fra i går behandles på riktig måte. Vi traff en hyggelig mann som hjalp oss med det, og å holde væskebalansen intakt, og vekta i sekken stabil.
Vel framme på Sandhaug var det kos i hytteveggen. Og til dere som tenker at dette ser sikkert mer koselig ut enn det det gjør, så har dere helt rett. Svette skiklær og kaldt vær- ser bra ut, men er det ikke.
Dag 4. Sandhaug- Litlos
Ny dag med tre lag blå Swix under skia, stor niste i sekken og nesa sydvestover mot Litlos.
Nista ble inntatt i vindsekken i dag. Linda og jeg i én, og Aina, av grunner jeg ennå ikke kjenner til, i en annen ca 50 meter unna.
Holken, 1428 moh. Her har vi hatt mye moro ved tidligere anledninger:-)
Også moro bare det å se Holken, ensbetydende med at dagens mål nærmer seg.
Veldig godt å komme fram til alltid livlige Litlos. Ei hytta med god atmosfære, godt drikke og mye god kortreist mat. I dag blandet annet hjemmelaga reinsdyrpølse og salt kjøtt. Maten så god at den er en garantist for at nikkersen sitter just presis like stramt over stjerten når du kommer hjem som når du dro.
Gnagsåra til Linda begynner for alvor å gjøre seg gjeldende. Får noe tryllemiddel av andre vandrende damer, og ser i grunnen ganske lyst på morradagen som går til Hellevassbu. En grei tur på 18 km.
Dag 5. Litlos via Hellevassbu til Haukeliseter. 43 km.
Vi forlater Litlos som bader i sol. En vidunderlig langfredag ligger foran oss. Det skulle vise seg å ikke bare være langfredag i dag, men også en lang fredag.
Aina gjør som Linda og bærer skia. Aina bærer de kun i nedoverbakkene. Ikke så lett å se, men det heller faktisk litt her……
Over Litlosvatnet og mot Kvennsjøen før turens bratteste motbakke står for tur. Etter den ser man sånn cirka sånn ut.
Sa til Aina at her heter det Raudån. Hun misforstod og trodde jeg kalte henne noe annet……
Bakkene ned mot Hellevassbu. Vi var enige om å ta et «råd» i hytteveggen om dagen videre. Med været vi fikk i dag, var det fristende å bare fortsette videre mot Haukeliseter. Gnagsåra og skia til Linda gav henne en dobbeltstemme.
Selv om hytteveggen på Hellevassbu i og for seg var innbydende nok, fristet det enda mer å komme til Haukeliseter.
Linda hadde strikket lue til Aina og meg, gaver liker vi:-) Med ny lue, solo i magen, vann på flaska og Lindas sine forsikringer om at hun var klar for nye 23 km, dro vi avgårde.
Har aldri opplevd finere og stillere vær på fjellet enn denne dagen.
Nærmer oss Haukeliseter. Men først opp mot Nup, før vi skal ned fra Nup. Linda avslutter som hun begynte.
I solnedgang, når denne lange langfredagen går mot slutten, var det noen som hadde mer vondt i bena enn andre.
Gnagsår kan man sitte ved bordet med. Verre med de som har kramper og må stå ved bordet. Han taler ikke så meget, men lyder navnet Prekeren.
Bekledningen holdt mål. Med god impregnering gjør den gamle anorakken jobben. Puster godt, er vindtett, holder deg varm og er så lydløs at du siger innpå folk bakfra like lydløst som en Tesla kommer snikende bakfra i byen.
Nyttige «dingser» Når en ikke orker å gå ut om natta for å gå på do.
Etter en hyggelig kveld med lokalt øl, lokal mat, urbant selskap og overnatting i Stabburet på Haukeliseter, var årets påsketur slutt.
Lue og pannebånd- selvsagt med norske flagg, gave fra Linda Skaar. Da er vi sikret å varme ører- og du å bli tenkt på under turen:-) Når vi går timelange marsjer hver dag, tenker man mange rare tanker, man får nye ideer. Når jeg så dette skiltet under her tenkte jeg selvsagt på Anne- Lill Larsen. Hva med å løpe maraton her i Khumbudalen Anne-Lill? Du er sikret syre, svimmelhet og sure ben, men sikkert også verdens fineste trase.
Disse bratteste partiene var så tunge å gå, at jeg var nede i to skritt mellom hver pause. På bildet under- ja, jeg MÅ jo ha drikkeflaske inne på magen her, smiler jeg fremdeles. Detter er før det bratteste partiene.
Anne Christines turblogg 