Fantastiske Norge.

Fredag etter jobb, høstferie, bilen er pakket, store planer om turer og toppturer, Aina og jeg klare for tur. 

Vi hadde planlagt å gå Skåla, Slogen, Innerdalstårnet og Romsdalseggen hvis vi rakk det. Planene var ganske gode de. Det vi ikke hadde planlagt, var hvor vi skulle overnatte. Vi kjørte til Voss, og var framme der 23.30. 

Sovepose og liggeunderlag hadde vi, så vi tenkte vi kunne slå ned setene og sove i bilen. Som bildet øverst viser, gikk det heller dårlig. Ikke vet jeg hva vi ikke klarte, men setene ble hvor de var, Aina la seg i baksetet, jeg, siden jeg var kort, i antall cm også, havnet i bagasjerommet.

«God natt Anne Christine».  -Ja, særlig. 

Aina hadde sovet som en stein frem til halv åtte, jeg hadde sovet, sikkert som en stein jeg også, fra kl 05.30, og ble vekket 8.30. Hvorfor Aina ikke vekket meg kl 7.30 når hun våknet, er ennå et mysterium for meg. Har ikke spurt. Vi skulle kjøre helt til Loen og gå opp til Skålatårnet og burde komme oss av sted så tidlig som mulig. 

De må ha undret seg en smule, folkene som satt i disse doningene, når de så oss krype inn å legge oss for natta. 

Følte meg som innelåst i svartemaja. Aina kom meg selvsagt til unnsetning, og vi var klare for Loen. 

Aina var bekymret for at det denne gangen var henne det skulle gå ut over på bloggen. Det sa jeg klart i fra om, at det behøvde hun ikke ofre en tanke. 

Selvsagt skulle det det. Hvem andre?
Skålatårnet

Skåla ble bygd i 1891. Legen Hans H.G Klouman ville gjøre livet for tuberkulosesyke pasienter lettere. Han hadde hørt av kolleger i Sveits at den klare fjellufta ville gjøre pasientene godt. Han fikk derfor ideen om å bygge tårnet på toppen av Skåla. Tårnet blir med rette også kalt for Kloumannstårnet. 

 

Kl 13.30 var vi klare til å begynne oppstigningen til Skålatårnet. Kjell Ove på jobb hadde mumlet noe i skjegget om at det var Norges lengste motbakke. Lånte meg ei bok om Skåla, og ønsket meg god tur. 

Skåla har en helt utrolig historie. Aina hadde høytlesning fra boka i bilen, og bak på omslaget står det å lese at det er Nord-Europas lengste motbakke. Ser man det , ser man det. Bare å snøre sekken, skoa, og å brette opp ermene og ta fatt på ca 1840 høydemeter i en smekk. 

Det begynte bra. Lett.

Etterhvert møtte vi endel folk på vei nedover som hadde snudd på grunn av for mye snø. På ca 1100 meter, ved Skålavatnet begynte snøen for alvor å trøble det til for oss. Men, har du kjørt fra Mandal, «sovet»i bil på Voss, gledet deg til dette i lange tider, da snur du ikke før du må. 

Å snu, var det helt ytterst på grensen av at vi måtte gjøre. Sikten var til tider minimal, det var fryktelig tungt å gå i snøen, og, siden vi ikke kjørte fra Voss før kl 0900, Aina, begynte jeg å bli bekymret for mørket. 

Opp kom vi til slutt, trøtte og slitne, og veldig glade for å se Tårnet. 

Synet som møtte oss når vi åpnet hytta, stod i stil til turen opp. Et vindu hadde stått åpent, og det var snø i hele hytta. 

Var snøen trøblete på vei opp bakken, var det også «trøbbel i tårnet», som Jorunn pleier å si når noe er ugreit i 3.etg.på jobben.

Snø i hele hytta og fuktig ved, dårlig kombinasjon. 

Er man på Skåla, må man selvsagt skåle. På dette tidspunktet var stemningen fremdeles tålig god, om ikke på kokepunktet, så heller ikke på frysepunktet. 

Det var før Aina hadde denne samtalen, før hun skjønte at det ikke ville bli varme i hytta, før hun skjønte at de våte klærne ville forbli våte. Før hun skjønte at været ble meldt som dette:

Les og nyt, det er Aina som har kontakt med lavlandet, og hun er førstemann ut i samtalen:-)

Når jeg gikk opp trappa å la meg, ble Aina igjen nede. Hun trengte ett par minutter for seg selv, kom til seg selv, og sovnet. 

Neste morgen ble jeg igjen vekket. Denne gang av gledeshyl. Aina kan hyle høyt, høyt. 

Dette var hva vi våknet til. Et gledeshyl verdig.

Soloppgangen nytes. Igjen felles nok en tåre:-)

Skulle hatt skiene her:-)

Nyhytta på Skålatårnet. Jeg var heller lunken  til utforming og plassering, men gratulerer med åpningen som var i går. 

Utedoen ligger rimelig fint til. Makan. 

Skålatårnet. Nyhytta er i høyre billedkant, forsøkt «klippet»vekk. 

Så bar det ned i dalen igjen. Humøret var på topp, bokstavelig talt. Hva været kan gjøre med oss er helt utrolig. Er det sol er vi blidere enn sola sjøl. 
Etter rådslagning på Hotell Alexandra i Loen, ble alle planer om turer over 1200 meter forkastet. Vi fant frem kartet, fant Aurlandsdalen forlokkende og kjørte dit. 

Aurlandsdalen

Etter ei natt på Østerbø fjellstue gikk vi Aurlandsdalen, ned til Vassbygdi. Nydelig tur i en av de aller fineste daler. 

Vetle Helvete. Aurlandsdalens Brufjellhåler. 

Ca midt i bildet skimtes fjellgården Sinjarheim.

Sinjarheim.I dag holdt i stand av bla. en jordbrukskole, der elevene også lærer om stølsdrift. 

Denne nydelige mannen hadde gått Aurlandsdalen 30- 40 ganger. Nå hadde han en sykdom som gjorde at han (egentlig) ikke hadde helse til denne turen på 19 km. Han gikk «i smug» for kona, som var lykkelig uvitende om hans vandretur. 

Han lærte oss masse om historiene som er langs ruta, og jeg, jeg var helt fortapt i denne hyggelige mannen. 

Nede i dalen, nærmere Vassbygdi, lå denne koia. Bygd i le av en kampestein som sikkerhet for å bli tatt av ras.

Jotunheimen

Vi var i Jotunheimen i fjor høstferie, og ville tilbake. I og med at toppturene var avblåst, var gode råd dyre. Aina lå rett og slett våken det meste av natta på Gjendesheim. Om det var på grunn av grubling eller om det var sovesal, seng nr.38 som var årsaken vites ikke, men under frokosten var Aina fast bestemt på at: «Heller ei natt til i bilen, enn ei til på sovesal». 

-Lett for deg å si. 

På bildet over sees Kuntshøe fremst, og Besseggen lengst til høyre i bildet.

Gode råd var kjærkomne.Vi traff en guide på Gjendesheim som anbefalte oss å gå til Sandbakkebue. En kort tur i flatt terreng, det så vel ut som om det passet oss best, og jammen hadde han rett. 

Vi pakket om, tok med telt og det som må til til overnatting ute, og tuslet innover mot hytta. Telt og utstyr fordi det bare er to sengeplasser i hytta, og det er første mann til mølla prinsippet. 

Sørlandschips i topplokket, solkrem i øya, og klump i halsen. Så vakkert så vakkert. 

Mor sjøl i fint driv, har fått «los»på hytta og vil gjerne tilbringe natta der i stedet for teltet. 

Sandbakkebue tilhører Østre Slidre Fjellstyre, er åpen, kan lånes og brukes av hvem som helst. Litt info på veggen, der det står at det er gratis å låne hytta, men  du kan gi litt hvis du vil og kan. 

Så ryddig og rent, slik en nydelig plass.Et godt sted å være. 

Når jeg så mot øst, fikk jeg følelsen av Huset på prærien, når jeg så mot vest, var jeg plutselig med i filmen Heidi. 

Aina mente jeg måtte være bestefaren. 
En liten høneblund i sola. 

Ikke noe å si på humøret til denne snella. 

Bok, rødvin i kaffekrus, soveposen og verdens fineste utsikt. 

Det ble på ett tidspunkt rett og slett for mye for unge Skår. Gledestårer denne gang. 

Så takker vi for oss. Kommer gjerne tilbake. Bare noen få kilometer fra køgåing på eggen. Valget blir enkelt. 
Fra Gjendesheim, via bakeriet på Lom, selvsagt, mot Leirvassbu. Veien helt inn var stengt, men vi kjørte så langt vi kom. Ved Leirvassbu kan man ved å gå dagsturer, nå 50 topper over 2000 meter.Det får bli en annen gang. 

Innover mot Leirvassbu.

Sognefjellet. 

Hurrungane og Store Skagastølstind. -En annen gang. 

Takk for turen Aina. En fryd å reise med deg. Snart klar for nye eventyr:-)
Anne Christine

Reklame