Drømmen om Mont Blanc.

I en heller trist og trasig familiesammenkomst i førjulstia ble idéen født. Fetter på morsssiden, Øystein, lurte på om jeg hadde nye turplaner. Han kunne, som han sa, tenke seg å bli med neste gang eventuelt. Om han virkelig mente det, eller om han bare ville få meg i bedre humør vet jeg ikke. Hyggelig med noen som vil på tur uansett tenkte jeg. Dermed begynte det å kverne i hue. Øystein som har feriehus i Frankrike, kunne gjerne tenke seg noe i Alpene forståelig nok. Det «kokte» etterhvert ned til, eller rettere sagt opp til, at vi ville prøve oss på Mont Blanc. Tidligere Europas høyeste med sine 4810meter over havet.

Øystein googlet, sjekket, mailet, googlet igjen, ringte og sms’et og fant et opplegg han trodde ville passe oss bra.

Turleder Øystein Skagestad og kusinen.

Norske Fjellguiden.no tilbyr opplegg som forhåpentligvis tar deg til toppen av Mont Blanc. Øystein hadde fått med seg en fransk kamerat som beleilig nok, hadde en Chalet i Chamonix. Vi var på dette tidspunkt tre personer. Skal du nå toppen av Mont Blanc, er det maksimalt to personer per guide. Dermed var det min tur til å få med en person.

Min kjære tur- og livsglade Jorunn, ville sikkert like dette tenkte jeg. Jeg ville høre med henne, men med tålig ny type visste jeg at oddsene for et ja var marginale. Ikke sikkert hun ville bruke så mye av ferien på en tur uten Terje. Den «biffen» ordnet Terje. Lett.

Jorunn og Terje skulle ha tre hele dager uten barn. Kose seg, kjærestetid, ja, bare nyte dagene alene de to. Tror det begynte bra….Tredje dagen ringte Jorunn; «Jeg er med, Sometimes you walk alone vet du Anne Christine». Så takk til deg Terje, Liverpool FC, og guttegjengen din:-)

Etter mye planlegging, endel pakking og noe trening var vi 30.juni klare for avreise fra Kjevik. Jorunn og jeg hadde sendt de største baggene våre med Øystein som skulle kjøre bil sydover. Han plukket oss opp på flyplassen i Geneve, deretter bar det direkte til Chamonix.

Jorunn nyter. Alt sammen. Mont Blanc midt i bildet.

Første dag i Chamonix. Stéphane, som naturlig nok er lokalkjent, tok oss med opp på vestsiden av dalen. Nydelig utsikt mot ukas mål i det fjerne. Vi var alle enige om at fjellet så riktig så oppnåelig ut, i tillegg hadde jo Øystein googlet og sett YouTubefilmer som viste toppstøtet for oss alle fire, minst.

Allerede første dag var det ny høyderekord for halve reisefølget. 2352 meter over havet lå Lac Blanc. Etter 7 timer på tur kunne Jorunn og jeg konkludere med at fjellstøvlene som vi gikk med for første gang passet. Føttene og støvlene var som hånd i hanske rett og slett. Takk og pris.

Vel nede hos Stéphane ble de siste forberedelser til turens del én gjort. Raclette og drikke på fransk vis var unnagjort, hjem for å pakke, guttene telte på knappene om Diamoxene skulle brukes, jentene telte på helt andre ting, masse søvn skulle alle ha(tt).

Jorunn hadde pakket med seg Setesdalsbunadsstrikkekjolen til toppstøtet. På terassen «hjemme» mente hun det ville være en kjempeidé å ta den på seg på toppen.

Neste morgen var vi klare for tre dager med akklimatisering for å tåle høyden bedre på toppstøtet.

Bilde fra første dags akklimatiseringstur. Livet smiler, luften er ennå «tykk» nok, sola skinner og vi ser lyst, og lykkelig uvitende, på fortsettelsen.

Vi tok Gondol fra le Tour og skiheis videre før vi gikk til Albert 1er refuge 2702 moh. Der møtte vi snøen for første gang på turen, der kom også vårt første møte med franske fjellhytter istand. Hyttene har tilsynelatende alt man trenger. Mat, drikke, senger, betjening og så videre, men det var utrolig varmt, spesielt på sovesalen. Det ble dårlig med søvn.

Innføring i bruk av stegjern og isøks.

Alpetur om sommeren er ensbetydende med å stå opp tidlig. Veldig tidlig. De fleste dagene var det frokost kl 04.00, klokka på 03.40. Breenen er tryggest å krysse når det er kaldt og snøen blir slushete og myk å gå i utover dagen. Derfor denne døgnrytmen. Første kvelden når guiden Peter sa vi skulle spise kl 04.00 neste morgen trodde noen av oss at han tulla, ikke alle i gjengen er a- mennesker. Han skjønte derimot alvoret da han så plakater med: Lyset av, og ro kl.20.00. «Jeg pleier jo å legge meg på den tiden vi skal stå opp når jeg har ferie». Ikke helt hva han hadde sett for seg av hyttelivet.

Etter en heller søvnløs natt, det var usannsynlig varmt i sovesalen, var vi så klare som vi kunne neste morgen. Vi skulle stige endel hundre høydemeter fra 2702 moh for å sove høyere.

Vi fikk også klatre opp til Petit Fourche. Gøy, men til tider bratt, og enkelte med lettere bekymring for høyden.

Høyder og bratter er alltid vanskelig å fange på film, men man aner noe folk nede på snøen. Regner med ansiktsuttrykket til Øystein taler for seg.

Franske Stéphane følte seg kanskje hakket mer komfortabel enn oss andre,

Jorunn på toppen, ingen høydeskrekk å spore. Jeg sjøl var for sliten til å bli redd.

På vei fra fjellklatringen hadde klokka blitt såpass at vi etter omveier kom oss over en våt Trient- isbre. Hytta som ventet oss på Sveitsisk side, Trienthytta, hadde super orden og det var heldigvis kaldere i sovesalen. Noen sov noe den natta heldigvis.

Bilde fra Trienthytta i Sveits med utsikt mot Frankrike.

En ny «dag», stegjerna festes, klare for nye timer med akklimatisering.

Sveitsisk soloppgang. Gikk desverre med ryggen til hele tiden, så jeg så igrunnen ikke hvor fin den var før jeg fikk se på bildene. Liten tid til pauser og fotografering. Et sitat fra ei god turvenninne i Mandal kverna: «Gå som f…og spis i fart».

Denne tredje akklimatiseringsdagen var det ny tur over isbreen og opp til Aiguille du Tour. Nå som noe mer rutinerte klatrere.

Øystein begynner å bli komfortabel i høyden.

Happy climbers. Ikke fra venstre til høyre, men fra toppen og ned: Øystein, Anne Christine, Stéphane og en vinkende Jorunn nederst.

Så bar det ned igjen. Denne gang helt ned til Stéphs plass i nærheten av Chamonix.

Å komme fra fulle hytter nærmest uten egen seng til eget soverom med eget bad og andre bekvemmeligheter vet denne gjengen å sette pris på. Men vi visste alle hva morgendagen ville bringe. Vi tilbragte ettermiddagen og morgenen med å se på Mont Blanc fra godstolen.

Neste dag, fredag morgen møtte guiden igjen iLes Houches. Tok taubane og tog videre til Nid d’ Aigle 2372 moh.

Derfra gikk vi opp til Tete Rousse, 3167 moh. Vi så opp på neste hytte på toppen av fjellveggen, hvor det jevnlig raste stein over Couloir de Gouter, eller dødsrenna som den kalles.

Øverts langs fjellkanten, litt til høyre fra midten, skimtes hytta. Åssen vi skulle komme oss opp dit brukte Øystein det meste av ettermiddagen til å fundere på.

De YouTubefilmene han hadde sett, hadde ikke lange sekvenser av klatring. Dette kom noe bardust på på Hamarsingen som før denne turen hadde en høyderekord som ble satt på hytta på Lesja.

Som du ser blir man veldig glad og skikkelig lettet over å ha passert «dødsrenna» uten å bli steina.

Klokka 05.00 var vi klare for en lang toppstøtetdag. Vi startet å gå helt nede fra Tete Roussehytta.Vi drøyde med å gå til det ble lyst for å ha sikt forbi det rasfarlige partiet. Vi kom oss trygt gjennom dødsrenna og klatret lettet videre.

Gouterhytta, 3815 meter over havet. Vi hadde startet å gå nede fra Tete Roussehytta. Vi var innom her for for en liten omkledningspause, og la ifra oss klær og utstyr som vi ikke trengte på toppstøtet. Vi sov her på vei ned fra toppen.

Jorunn følte først det verste var over når veggen med sine rundt 650 vertikale meter var forsert. Øystein var hakket mer skeptisk, han hadde langsyn nok til å se hva som ventet lengere fremme. Oppover, oppover oppover. Med fare for uvær, mange timers slit både bak seg og foran seg, planta Jorunn etterhvert resolutt stegjerna i snøen: «Dette gir ingen mening. Det gir meg absolutt ingenting. Couldent care less, jeg snur».

Vi hadde da passert 4000 meter over havet.

Av sikkerhetshensyn går man i taulag hele veien opp til Mont Blanc. Begge gutta sammen med én guide, Jeg og Jorunn med en annen guide. Jeg hadde på dette tidspunktet ikke planer om å gi meg, ikke noen av gutta heller. Dermed fikk Jorunn haik med et annet taulag som var på vei nedover.

Vi fortsatte i samme monotone tempoet meter for meter. På 4350 moh ligger Vallot. Ei nødhytte hvor vi gikk innom for å kle oss om. Været hadde dratt seg litt til, tykkere tøy måtte på, pausen gjorde godt, det samme gjorde en neve M og endel vann. Øystein var fremdeles med oss, det samme var den nesten hyperventilerende pusten hans. Høyden begynte for alvor å merkes, og etter ca 151 nye høydemeter, altså 4501 moh, viktig detalj, begynte Øystein å hallusinere og fantasere om Provence, bassengliv og rosévin. Takk til fetter Øystein som holdt kjeft om både tankene sine, og det faktum at det det ville være null sikt på toppen.

Øystein fikk på vei ned til tider se, og knipset, noe av den utsikten vi egentlig kunne hatt.

Stéphane og jeg ble koblet sammen med guiden som vant ‘kron og mynt slaget’ om hvilken guide som skulle gå med oss videre opp mot toppen. Jeg begynte for alvor å bli sliten, sa enkle kommandoer til meg selv mens jeg karret meg oppover.

Guiden ropte stadig:

«KEEP THE ROPE TIGHT»!!!

«KEEP THE ROPE TIGHT»!!!

Jeg kan garantere dere at guiden fikk akkurat det han ba om.

De siste høydemeterene var tauet mellom Peter, Stéphane og meg så stramt at det må ha sett mer ut som en bonde som dro på et meget stridig esel oppover.

I og med at sikten var tett som melkesyra i lårene, ante jeg ikke at vi var på toppen før jeg hørte noen gratulere oss. DET var lykke det:-) Vi hadde da lagt bak oss 1648 høydemeter opp, som nå skulle forseres ned igjen……

Mont Blanc 4810 meter over havet. Stéphane og ei fornøyd men sliten Anne Christine.

Stéph. og guiden Peter.

Nå ventet late dager i Øysteins ferieparadis i Provence. Godt å tenke på på vei nedover.

Takk til deg Øystein for at du ble med på tur, for dine bekjentskaper, for din grenseløse humor, og for at du orker å ha oss videre med til feriehuset ditt.

Stéphane, takk for din herlige gjerstfrihet og mange nye minner sammen med deg.

Jorunn; takk og pris for at du ble med på tur, du er fantastisk selskap.

Alle fire har fotografert, legger ved noen ekstra bilder:-)

Anne Christine