Naturligvis, tur- og friluftslivsbutikken til Kristin i Mandal, var 5 år i vår. Dette ønsket vi å markere med en tur over Vidda.
Det var en overveldende respons etter presentasjonskvelden. 35 damer ønsket å være med på tur, med 12 plasser til rådighet, ble det loddtrekning. Vi satt igjen med en gjeng med «godt og blandet». Fra yngstemann på 35 år, løvinnen Magnhild fra Vigeland, til pensjonistene Kirsten og Grethe. Vi andre et eller annet sted inni mellom her.
Haukeliseter
Turen gikk fra Kinsarvik til Valldalen. Vi kjørte opp til Haukeliseter fredagen, kjørte inn og satt fra oss bilene i Valldalen lørdag morgen, derfra var det taxi til Kinsarvik. Takk for det Kristin. Fire dages vandring i variert og nydelig terreng ventet oss. Noen mer nervøse enn andre. Noen var redde de hadde glemt det ene og andre var redd de hadde glemt det andre. Hørte ingen som var særlig redde for for tunge sekker med for mye proviant, for store skrivebøker, klær, drikkevarer osv….Ikke på dette tidspunktet.
Her er vi i gang med høydemetersluket. Grethe, Kirsten og Anne Maj. De to fremste her er pensjonister. Makan til damer skal du lete lenge etter.
Når man skal gå over Vidda, strekning Kinsarvik- Valldalen, anbefaler jeg nettopp Kinsarvik- Valldalen, og ikke motsatt. Du går da opp ca 1000 høydemeter første dag i stedet for de samme høydemeterene ned siste dag.
Å gå opp vakre Husadalen, forøvrig en av Norges fineste daler, gir hjertebankgaranti. Pulsen dundrer på grunn av stigningen, men hjerte løper også løpsk i ren og skjær beundring. Denne frodige dalen med de store fossene bør oppleves. Jeg hadde solgt inn denne utsikten så til de grader til turfølget og alle gledet seg storveis til å oppleve den.
Heldigvis var det klarvær i starten.
Over og under her, ca samme bilde med ca 30 sekunders mellomrom.
Tåka hadde tydeligvis også tenk seg til Husadalen denne dagen. Det tyknet mer og mer til jo lenger opp i dalen vi kom. Ved Nykkjesøy, hvor vi hadde en liten rast, gløttet det heldigvis opp litt. Godt for meg, min troverdighet, og for vakre bildemotiv.
Magnhild
Tåka var tidvis så tett at vi hadde problemer med å se neste T- merke. Spor»hundene» Eva og Jorunn i front gjorde jobben. De er det desverre ikke bilde av, av helt åpenbare grunner.
Miriam, Anne Christine, Hege og Magnhild. Varder og venner er gull verdt.
Elisabeth spiser. Magen litt tyngre, sekken litt lettere.
I det øyeblikket vi bikket toppen av Reinsbrekkene lettet tåka. Når du kommer opp dit ser du ikke lenger noe til fossene, men stemningen for å gå tilbake og litt ned igjen for å se, var ikke fullt så høy som smørbrødene til Miriam og Magnhild.
Søstrene Eva og Kristin
Bente
Anne Maj
Kirsten med staven.
Endelig fremme ved dagens mål. Stavali.
Etter bad i rimelig friskt fjellvann fristet bestyrerinnen med rømmegrøt og spekemat. Det smakte aldeles fortreffelig.
Les turbeskrivelse og om vakre Stavali her: https://ut.no/rutebeskrivelse/136310/kinsarvik-til-stavali
Her er vi klar for avgang. Noen klarere enn andre som dere ser, men alle kom seg avsted og la i veg til nytt mål. I dag var målet Torehytten.
Bak fra v. Jublende Hege, Anne Maj, Anne Christine, Magnhild, Bente, Astrid, Eva og Elisabeth
Foran fra v: Grethe, Kirsten, Miriam, Astrid, Jorunn og Kristin
Jentene i front; Eva og Jorunn
Hege Merete, uten H. Ja- i Merete altså😃
Grethe gjør seg klar for bakke»løp».
Miriam i mobilskaret
Magnhild prøver fiskelykken. Zoooom.
En herlig matpause. Tåka fra i går var borte. Strålende vandrevær. Her er livet aldeles perfekt.
Fjellvann ❤ Anita
Dagens tur har DNT stipulert til 7 timer pluss pauser. I nydelig vær som dette gjør det ingenting om vi klokker inn en ti- timers. Terrenget er til tider lettgått og inni mellom tålig kupert. Turen Stavali- Torehytten er just som livet ellers. Opp og ned. Av og til butter det litt i motbakkene, av og til går det litt for fort, men mest av alt er det en walk in a (nasjonal)park.
Mot Torehytten ser man i lange strekk karakteristiske Hårteigen. Bestyrer på Stavali kunne melde om lite snø i skaret og om andre som hadde tatt seg opp til toppen av fjellet. Det hadde noen av oss også planer om å gjøre.
Såre føtter og tær blir det som regel litt av på tur. Denne gang tok noen mer «ansvar» enn andre og tok det meste selv.
Her ligger vi strødd. På dette tidspunktet begynte noen å auksjonere bort tingen sine. Spesielt de med noe vekt. Sekken som kjentes lett ut ved Kinso kraftstasjon begynte nå virkelig merkes. Her kunne man få kjøpt veldig mye bra veldig billig.
Lykken var, som den alltid er, stor når Torehytten kom til syne nede i dalen. Kanskje vanskelig å se på bildet her, men den ligger nydelig til nede ved vannet. Nok en gang ble det bading på noen av oss.
Kos i hytteveggen på Torehytten. Miriam, Bente og Kristin nyter kveldssola☀️
Les mer om Torehytten her: https://ut.no/hytte/10664/torehytten
Anita og Astrid. Lykke.
Så var det ny dag, dag 3 på tur. Torehytten- Litlos er satt til 5 timer pluss pauser av DNT.
Dagens etappe var dermed turens korteste. Det passet perfekt når noen i følge ville prøve å bestige Hårteigen. T-merket sti går rundt fjellet når man skal mot Litlos så det er ingen omvei, ikke foruten selve bestigningen. For sørlandske landkrabber som oss var disse tålig bratte 300 høydemeterene akkurat passe og mestringsfølelsen steg i takt med bestigningen.
Astrid i godt driv. Omtrent 300 høydemeter i et rimelig kjapt jafs.
Anita øverst, Elisabeth og Hege
Hårteigen 1690 meter over havet med en formidabel utsikt.
Kristin i kjent strekk.
Pausene ble mange og lange. Men når Miriam begynte å strikke- da var det på tide å komme seg videre🙂
Vel fremme og gjenforent med resten av gruppa på Litlos. Her ventet treretters med tilhørende drikke. Posemosen og pizzafyll på boks, som jeg synes smakte godt dagen før, ble offer for rått parti. Alltid veldig deilig mat på Litlos.
Les mer om hytta her;
https://ut.no/hytte/10712/litlos
Etter middag fikk jeg prøve meg som frisør. Jarle trengte klipp, og jeg klippet. Jeg tror «frisøren» var mer nervøs enn «kunden» og det viste seg ettehvert at vi hadde en ekte frisør med på turen i Eva. Takk og pris😀
Litlos- vakkert både natt og dag.
Sist dag, dag 4 fra Litlos til Valldalen, startet med noe tåke. Turen er satt til 7 timer pluss pauser og vi gikk over Vassdalen.
Anne Maj- alltid støttende og til tider også dyttende🙂
Eva- nyfrelst fjellgeit.
» You raise me up…»
Pensjonistene, her representert ved Kirsten, har forlengst fått kallenavn. Det får bli blandt oss, men jeg er mektig imponert over dere seige S.
Elisabeth til lading
Takk til dere alle fantastiske damer. Takk til Kristin for at du ville jubilere på denne måten, kanskje blir det snart ny tur? 🙂
Takk til DNT for tilrettelegging og for at dere gjør det trygt og lett å ferdes i fjellet.
Fjellet er helt fantastisk nå- har du mulighet så reis🙂
Takk igjen, herlig å være på tur med dere alle- Anne Christine.
Anne Christines turblogg 