Fantastiske Norge.

Fredag etter jobb, høstferie, bilen er pakket, store planer om turer og toppturer, Aina og jeg klare for tur. 

Vi hadde planlagt å gå Skåla, Slogen, Innerdalstårnet og Romsdalseggen hvis vi rakk det. Planene var ganske gode de. Det vi ikke hadde planlagt, var hvor vi skulle overnatte. Vi kjørte til Voss, og var framme der 23.30. 

Sovepose og liggeunderlag hadde vi, så vi tenkte vi kunne slå ned setene og sove i bilen. Som bildet øverst viser, gikk det heller dårlig. Ikke vet jeg hva vi ikke klarte, men setene ble hvor de var, Aina la seg i baksetet, jeg, siden jeg var kort, i antall cm også, havnet i bagasjerommet.

«God natt Anne Christine».  -Ja, særlig. 

Aina hadde sovet som en stein frem til halv åtte, jeg hadde sovet, sikkert som en stein jeg også, fra kl 05.30, og ble vekket 8.30. Hvorfor Aina ikke vekket meg kl 7.30 når hun våknet, er ennå et mysterium for meg. Har ikke spurt. Vi skulle kjøre helt til Loen og gå opp til Skålatårnet og burde komme oss av sted så tidlig som mulig. 

De må ha undret seg en smule, folkene som satt i disse doningene, når de så oss krype inn å legge oss for natta. 

Følte meg som innelåst i svartemaja. Aina kom meg selvsagt til unnsetning, og vi var klare for Loen. 

Aina var bekymret for at det denne gangen var henne det skulle gå ut over på bloggen. Det sa jeg klart i fra om, at det behøvde hun ikke ofre en tanke. 

Selvsagt skulle det det. Hvem andre?
Skålatårnet

Skåla ble bygd i 1891. Legen Hans H.G Klouman ville gjøre livet for tuberkulosesyke pasienter lettere. Han hadde hørt av kolleger i Sveits at den klare fjellufta ville gjøre pasientene godt. Han fikk derfor ideen om å bygge tårnet på toppen av Skåla. Tårnet blir med rette også kalt for Kloumannstårnet. 

 

Kl 13.30 var vi klare til å begynne oppstigningen til Skålatårnet. Kjell Ove på jobb hadde mumlet noe i skjegget om at det var Norges lengste motbakke. Lånte meg ei bok om Skåla, og ønsket meg god tur. 

Skåla har en helt utrolig historie. Aina hadde høytlesning fra boka i bilen, og bak på omslaget står det å lese at det er Nord-Europas lengste motbakke. Ser man det , ser man det. Bare å snøre sekken, skoa, og å brette opp ermene og ta fatt på ca 1840 høydemeter i en smekk. 

Det begynte bra. Lett.

Etterhvert møtte vi endel folk på vei nedover som hadde snudd på grunn av for mye snø. På ca 1100 meter, ved Skålavatnet begynte snøen for alvor å trøble det til for oss. Men, har du kjørt fra Mandal, «sovet»i bil på Voss, gledet deg til dette i lange tider, da snur du ikke før du må. 

Å snu, var det helt ytterst på grensen av at vi måtte gjøre. Sikten var til tider minimal, det var fryktelig tungt å gå i snøen, og, siden vi ikke kjørte fra Voss før kl 0900, Aina, begynte jeg å bli bekymret for mørket. 

Opp kom vi til slutt, trøtte og slitne, og veldig glade for å se Tårnet. 

Synet som møtte oss når vi åpnet hytta, stod i stil til turen opp. Et vindu hadde stått åpent, og det var snø i hele hytta. 

Var snøen trøblete på vei opp bakken, var det også «trøbbel i tårnet», som Jorunn pleier å si når noe er ugreit i 3.etg.på jobben.

Snø i hele hytta og fuktig ved, dårlig kombinasjon. 

Er man på Skåla, må man selvsagt skåle. På dette tidspunktet var stemningen fremdeles tålig god, om ikke på kokepunktet, så heller ikke på frysepunktet. 

Det var før Aina hadde denne samtalen, før hun skjønte at det ikke ville bli varme i hytta, før hun skjønte at de våte klærne ville forbli våte. Før hun skjønte at været ble meldt som dette:

Les og nyt, det er Aina som har kontakt med lavlandet, og hun er førstemann ut i samtalen:-)

Når jeg gikk opp trappa å la meg, ble Aina igjen nede. Hun trengte ett par minutter for seg selv, kom til seg selv, og sovnet. 

Neste morgen ble jeg igjen vekket. Denne gang av gledeshyl. Aina kan hyle høyt, høyt. 

Dette var hva vi våknet til. Et gledeshyl verdig.

Soloppgangen nytes. Igjen felles nok en tåre:-)

Skulle hatt skiene her:-)

Nyhytta på Skålatårnet. Jeg var heller lunken  til utforming og plassering, men gratulerer med åpningen som var i går. 

Utedoen ligger rimelig fint til. Makan. 

Skålatårnet. Nyhytta er i høyre billedkant, forsøkt «klippet»vekk. 

Så bar det ned i dalen igjen. Humøret var på topp, bokstavelig talt. Hva været kan gjøre med oss er helt utrolig. Er det sol er vi blidere enn sola sjøl. 
Etter rådslagning på Hotell Alexandra i Loen, ble alle planer om turer over 1200 meter forkastet. Vi fant frem kartet, fant Aurlandsdalen forlokkende og kjørte dit. 

Aurlandsdalen

Etter ei natt på Østerbø fjellstue gikk vi Aurlandsdalen, ned til Vassbygdi. Nydelig tur i en av de aller fineste daler. 

Vetle Helvete. Aurlandsdalens Brufjellhåler. 

Ca midt i bildet skimtes fjellgården Sinjarheim.

Sinjarheim.I dag holdt i stand av bla. en jordbrukskole, der elevene også lærer om stølsdrift. 

Denne nydelige mannen hadde gått Aurlandsdalen 30- 40 ganger. Nå hadde han en sykdom som gjorde at han (egentlig) ikke hadde helse til denne turen på 19 km. Han gikk «i smug» for kona, som var lykkelig uvitende om hans vandretur. 

Han lærte oss masse om historiene som er langs ruta, og jeg, jeg var helt fortapt i denne hyggelige mannen. 

Nede i dalen, nærmere Vassbygdi, lå denne koia. Bygd i le av en kampestein som sikkerhet for å bli tatt av ras.

Jotunheimen

Vi var i Jotunheimen i fjor høstferie, og ville tilbake. I og med at toppturene var avblåst, var gode råd dyre. Aina lå rett og slett våken det meste av natta på Gjendesheim. Om det var på grunn av grubling eller om det var sovesal, seng nr.38 som var årsaken vites ikke, men under frokosten var Aina fast bestemt på at: «Heller ei natt til i bilen, enn ei til på sovesal». 

-Lett for deg å si. 

På bildet over sees Kuntshøe fremst, og Besseggen lengst til høyre i bildet.

Gode råd var kjærkomne.Vi traff en guide på Gjendesheim som anbefalte oss å gå til Sandbakkebue. En kort tur i flatt terreng, det så vel ut som om det passet oss best, og jammen hadde han rett. 

Vi pakket om, tok med telt og det som må til til overnatting ute, og tuslet innover mot hytta. Telt og utstyr fordi det bare er to sengeplasser i hytta, og det er første mann til mølla prinsippet. 

Sørlandschips i topplokket, solkrem i øya, og klump i halsen. Så vakkert så vakkert. 

Mor sjøl i fint driv, har fått «los»på hytta og vil gjerne tilbringe natta der i stedet for teltet. 

Sandbakkebue tilhører Østre Slidre Fjellstyre, er åpen, kan lånes og brukes av hvem som helst. Litt info på veggen, der det står at det er gratis å låne hytta, men  du kan gi litt hvis du vil og kan. 

Så ryddig og rent, slik en nydelig plass.Et godt sted å være. 

Når jeg så mot øst, fikk jeg følelsen av Huset på prærien, når jeg så mot vest, var jeg plutselig med i filmen Heidi. 

Aina mente jeg måtte være bestefaren. 
En liten høneblund i sola. 

Ikke noe å si på humøret til denne snella. 

Bok, rødvin i kaffekrus, soveposen og verdens fineste utsikt. 

Det ble på ett tidspunkt rett og slett for mye for unge Skår. Gledestårer denne gang. 

Så takker vi for oss. Kommer gjerne tilbake. Bare noen få kilometer fra køgåing på eggen. Valget blir enkelt. 
Fra Gjendesheim, via bakeriet på Lom, selvsagt, mot Leirvassbu. Veien helt inn var stengt, men vi kjørte så langt vi kom. Ved Leirvassbu kan man ved å gå dagsturer, nå 50 topper over 2000 meter.Det får bli en annen gang. 

Innover mot Leirvassbu.

Sognefjellet. 

Hurrungane og Store Skagastølstind. -En annen gang. 

Takk for turen Aina. En fryd å reise med deg. Snart klar for nye eventyr:-)
Anne Christine

Reklame

Fantastiske Norge.

Skjeggedal- Tyssevassbu- Trolltunga.

Anne Line, Linda, Rita (her med mobilen), Aina og jeg kjørte fredag ettermiddag oppover Setesdalen. 

 Som så ofte før, begynte turen i Stabburet på Haukeliseter. 

Etter en nydelig treretters middag var det inn i buret og gå gjennom innholdet i sekken. 

Aina, av alle, hadde pakket endel for mye og måtte justere litt. Linda var på forhånd bekymret for væskebalansen, og hadde tatt sine forhåndsregler, de ble tatt på vinmonopolet i Mandal.  Jeg har tatt dette med å pakke lett til nye høyder. Til og med refleksvesten er nå så liten at jeg ikke har sjans til å få den på meg. Litt dumt ser du. 

Tidlig lørdag morgen kjører vi fra Haukeliseter.På vei til Skjeggedal kjører vi gjennom Odda, stopper for en kaffe og noen bilder før vi kjører siste stykket til startpunktet.

Båten Lindesnes i Odda.

Hadde en ikke visst bedre, kunne en jo tro bildet var redigert til sort-hvitt, men den gang ei. 

Her har det gått opp for reiseleder at DNT nøkkelen ligger igjen i Mandal. Ingen nøkkel å få kjøpt i Skjeggedal, turistinformasjon i Odda holder stengt på lørdager, gode råd er dyre. Vi kan gamble på at det er folk på hytta når vi kommer frem, men Tyssevassbu er ikke den mest brukte hytta, så vi begynner å sjekke med andre turister om de har en vi kan få kjøpt. Heller dårlig med det. 
Etterhvert kommer vi i prat med en gjeng tyskere. De skal også inn til Tyssevassbu, og de har nøkkel. 

De skal gå via Trolltunga, vi skal gå den nordlige ruta for å slippe å gå i kø, og for å gå i et annet terreng. Jeg prøver å forhandle meg til nøkkelen, fordi jeg er rimelig sikker på at vi kommer frem før dem. Jeg lykkes ikke i det hele tatt. Om det er tysken min som er elendig, formen min som ser elendig ut, eller om jeg rett og slett ser lite troverdig ut vites ikke, men nøkkelen forble hos tyskerne. 

Vi ønsket hverandre god tur. Auf wiedersehn, aber snell.

Starten på turen begynner brått og brutalt. En ganske bratt bakke hvor til og med Pytten ble sur. I låra. 

Når vi begynte å føle syra alle mann, når nevnte Pytten begynte å få fargen tilbake og pusten igjen, møtte vi dette synet. 

Jeans og Michael Kors veska trippende opp lia. Rustet  10 timers tur, og værmeldingen var heller dårlig. Kan hende det var en Miracle cross veske? 

Rita vel plassert i Gryteskar. Ser helt flatt ut på  bildet, men det er det altså ikke. Og, har syra først satt seg i låra til Pytten, så blir den der. Litt skal det svi å ha de største lårmusklene i byen. 

Utrolig deilig å føle at en har  hele fjellet for seg selv, når en vet at folk nesten går i kø noen få kilometer lengere sør, på vei inn til Trolltunga. 

Noen plasser var det nok til vann i skoa. Rita synes det er i meste laget, men krangler ikke. 

Unge Grundeland fotograferer flokken. 

Aina slik vi best kjenner henne. 

Etter 17 km nærmer vi oss hytta. Spenningen er i grunnen ikke så stor angående tyskernes ankomst. Vi antar vi ligger godt foran dem, og stålsetter oss på en time eller to i hytteveggen, i regnvær. Linda rasler med polposen og gleder seg i grunnen.

Nå tror sikkert dere at vi kom til låst, tom hytte, lenge før tyskerne. 

Det gjorde vi så absolutt ikke. Både sikringshytta og hovedhytta var stufull før vi kom. Hyggelige vandrere «ommøblerte» seg, vi fikk et eget jenterom, jeg lovet vekk vinen min til gjengjeld, og Anne Line var så glad for seng, at hun krøp opp i øverstekøya uten særlig forhandlinger. Dette er ikke hverdagskost. Anne Line lar ikke en anledning til oppvisning i herseteknikk gå i fra seg, men denne dagen gikk det forholdsvis «smud». Takk takk. Jeg har forøvrig hevd på underkøye. Alltid. 

En skikkelig hurragjeng dette her. Stemningen skulle snart ta seg opp.

Førstereis gutter i sikringsbua. Vinen jeg ga bort, fikk vi servert, sammen med litt annet snacks. Linda angret nå fælt på manøveren hun hadde gjort på Haukeliseter, da hun la igjen 3-literen. Kanskje like greit med tanke på morgendagen. 

Langt nede i chipsposen og vinen, ankom tyskerne nå hytta. Vi priste oss ganske så lykkelige for at vi slapp å vente til nå for å komme innehus. Det var en sliten gjeng som kom. De hadde trøblet endel på veien, dårlig merket fra Trolltunga og inn til Tyssevassbu, pluss at det var steder det var vanskelig å komme over elver. 

De bønnfalte oss nesten om å ta følge neste dag, da vi alle skulle samme vei til Trolltunga. Selvsagt skulle vi ta følge. Både debutantene, tyskerne og oss. 

Anne Line fant etterhvert ut at det var bryet verd å ta frem den nye lua si. 

Grønn lue=grønt lys. 

Etter det ble det svart(e natta).

Utsikt fra hytta. 

Klar for avgang søndag morgen. 

Været ble mye bedre enn de hadde meldt. Vi startet fra hytta i litt regn og til tider veldig dårlig sikt. Merkingen av løypa er på strekningen fra Tyssevassbu til Trolltung til tider dårlig.  Allikevel er det  lett å finne frem, da høyspentledningen går så å si samme veg. Det var det ikke alle som hadde fått med seg…..

Her ser det jo nesten for lett ut, men en hjelpende hånd var god å ha. 

Når vi var ferdige med strykene, synes nok guttegjengen fra Rogaland at tempoet var i laveste laget. Vi holdt ord, og holdt oss sammen med tyskerne, Team Rogaland føk i forveien, rett syd.

Jeg som har hang ups på kart, og holder meg til det, stussa litt over rutevalget, men tåka var på det tidspunktet såpass tykk at vi andre måtte holde sammen, og jeg valgte å ikke «løpe»etter å høre hva de hadde tenkt. De virket veldig fjellvante, og vi trodde i grunnen de bare hadde tullet når de sa at det var deres første fjelltur….

Ca sånn ser jeg nok ut det meste av tiden. Nesa godt ned i kartet. 

Vi begynner å nærme oss Trolltunga, som bare er ett par timers gange fra Tyssevassbu. Været blir bedre, stemningen og spenningen stiger. 

SelfieAbrahamsen. 

Ringedalsvatnet

 

Fordelen med å komme fra Tyssevassbu, er at du kommer til Trolltunga så tidlig at de som har gått fra  Skjeggedal ikke har kommet opp ennå. Ingen kø for fotografering, noe det ellers må beregnes noe tid til. 

De bratte oppforbakkene fra lørdag morgen, var ingenting mot nedoverbakkene søndag ettermiddag,  (samme bakkene). 

Bare spør Pytten. 

Knærne er ikke hva de en gang var. Vi er nå kommet i den alderen hvor vi liker oppover mye bedre enn nedover. 

Men nesten nede fikk vi en opptur i nedturen. Gutta som vi trodde løp i fra oss, som vi trodde skulle ta en shortcut på vei til Trolltunga, kom heseblesende  ned bakken. De hadde gått feil, noe vi følte oss ganske sikre på, men ikke helt. 

Uansett godt å se de helskinnet nede. 

Gleden ved å være nede, var nesten like står som gleden over nydelig burger i Odda. I følge Aina, verdens beste burger. 

På gatekjøkkenet i Odda priste vi oss lykkelige over hvor heldige vi er som har muligheten til å dra på tur. Og når noen spør hvorfor vi går så mye i fjellet, er det bare en fornuftig forklaring.

Fordi vi kan. 

Låtefoss.

Takk for turen, og takk for bilder alle sammen:-)
Anne Christine

Litlos Vidda vest- fest.

Haukeliseter.

Torsdag kveld ankom vi Haukeliseter. Turen opp gikk fint, stemningen var god og spenningen var stor. Det samme kan sies om Sølvis sekk. Stor og tung. 

Jeg hadde på forhånd langt ut pakkeliste.  Denne ble ikke fulgt av alle. Aina har pakket før og kan dette. May er så fersk i gamet at hun gjør akkurat som hun får beskjed om. Sølvi pakket også alt som stod på listen. Hun blingser bare kraftig på antallet: Sokker, (11 par)truser, (11 stk) topper, (8 stk) osv. Hun hadde også med endel drikke, frukt, mat, ja, dere ser endel av innholdet på bildet under. 

Etter temmelig harde forhandlinger, ble sekkens innhold redusert endel kilo og volum. Som Aina sa; «vi andre kan ikke gå rundt å være lakeier selv om du er dronninga Sølvi».
Her har vi kommet oss opp lia fra bilen, og som den ene sa, og du kan jo gjette hvem;» Jeg er glad det ikke er 20 grader og sol».  

Snakkes. 

Utsikt nedover Valldalen.

Turen oppover Vivassdalen startet fint. Litt regn og vind, og May er på dette tidspunkt bombesikker på at hun skal på dagstur til Hårteigen neste dag. En fin tur på ca tre mil tur retur. Aina er i tvil. «Drittsko». Sitat Aina.

Når vi nærmet oss slutten på Vivassdalen kom det et forferdelig uvær over oss. Det tordnet, det lynte og det regnet vanvittig. Klarte å knipse ett par bilder, men var redd for å ødelegge mobilen, så det ble bare disse. Uværet fulgte oss ei stund. Vi var våte inn til beinet, redde for lynnedslag, og ca her begynte May å fire litt om morgendagen, og hun andre kunne vel heller ønske seg 20 grader og sol. 

Fotografen tar selfie i uværet. Goretex og regncape kunne ikke holde oss tørre. Jeg sa vi skulle gå bort til en hytte ved Holmavatnet og stå inntil den vindstille siden å få på oss mer klær. 

Når jeg kom nærme døra, så jeg den var ulåst. Gleden var stor da vedboden var åpen og vi kunne skifte innendørs. Gleden var enda større når jeg så en sekk stå der. Hvem som ble gladeste av oss eller mannen som også hadde søkt ly i hytta vites ikke, men ingenting å si på humøret. Vi fikk skiftet, tørket oss og spist. Jegeren fikk selskap, litt å bite i, og en liten dram. «Forbanna sko». Sitat Aina. 

May prøver å lette vekten på sekken. Drikken smakte visst spylerveske, drakk litt og fortærte resten til jegeren. The Hunter fikk også pærelikøren og andre godsaker. 

En liten rast ved Drykkjesteinen. Bare en  og en halv times gange igjen til hytta. Vi har her vært ute i 8 timer. Det blåser og regner fremdeles, men det har her heldigvis sluttet og lyne og tordne.

I siste bakken opp mot hytta, når Sølvi nesten ikke orker mer, hun drømmer om 20 grader og sol, May mener det skal mye til at hun skal til Hårteigen i morra, og jeg er mest bekymret for om vi rekker middagen, da setter skoen seg fast i gjørma, og Lunde går videre. «Skoen kan bare stå der. Orker ikke mer». Aina, som nå innser at vi andre er lakeier, drar skoen til dronningen opp av gjørma og vi karrer oss inn på hytta. 

Fredagskvelden fortonet seg heller rolig. Etter treretters middag, hyggelige selskap, skodiskusjon og planlegging av neste dag, gikk vi tidlig til sengs. May proklamerer at ikke ti ville hester kan få henne til Hårteigen neste dag. Aina puster lettet ut og Sølvi rasler med gulldrikken sin som skal nytes på Holken. Et fjell som ligger én kilometer unna hytta, men som er «akkurat like fin. Fjell er fjell».

Sølvi kommer glad og fornøyd ut av tørkerommet. Har her kledd seg helt selv. 

Holken, 1428 m høy, noe som i følge noen betyr at vi har klatret 1428 m for å komme opp på det fjellet.

Selfiestanga jeg og Anne Line ble forært på forrige tur måtte testes. Noen må sikte på knappen og har derfor tydeligvis ikke mulighet til å se i kamera. 

Ikke noe å si på stemningen. Blir ganske kry når en med høydeskrekk kan klatre over 1400 meter. Vi har forsøkt å forklare. 

Kanskje denne må ta litt av skylden. 

Når sola skinner, «fiskere» eller var det «jegere», holder oss med selskap, lufta er klarere enn hodene, og middagen snart står på bordet, da blir man så glad som man kan se på bildet under. Dronninga holder koken.  

Dronninga som var helt konge lørdag kveld, er søndag morgen knekt. 

Som selvutnevnt reiseleder, er jeg på dette tidspunkt en smule bekymret. Det snakkes om mulighet for å få haik med en jeger som skal ut med helikopter, men Sølvi vil ikke, ikke under noen omstendigheter svikte venninnene sine. Vi prøver etter beste evne å overbevise henne om at det gjør hun absolutt ikke. Vi vil spandere turen, vi vil egentlig absolutt alt for at hun skal haike, og prøver på en human måte å fortelle henne at det er hvis hun går med oss? og ikke i helikopteret at hun svikter oss. 

Sølvi hører ikke på det øret. 

Heldigvis.

Hvis det er noen som imponerer meg på turen hjem, så er det Sølvi. 

En liten sniktitt på jenterommet. Ordnung muss sein. 

Klare for hjemturen. Hun studerer bare skoene……

Vi ble velsignet med nydelig vær på hjemturen. Finere enn dette blir det ikke. May er i løpet av turen blitt religiøs, formen til Sølvi er bedre og Aina sine sko er akkurat like vonde.

Hvor mange «varme» tanker Aina har sendt sin mann Terje, som mente at disse skoene var noe av det beste man kunne få, vites ikke. Vet bare at de tankene var så varme at de kan brenne ett visst sted. Gjerne sammen med skoene. 

Turen langs Holmavatnet fortonet seg litt annerledes søndagen. 

En rast, litt mat, og «noen» som ikke finner laderen. System er mitt varemerke.

Ned Vivassdalen nærmer turen seg slutten. Formen begynner for noen å ta seg opp, jmf.bildet, May er bitt av basillen, Aina ble bitt i fjor og alle er enige i at vi har hatt en fantastisk tur.

May i sitt nye, rette element. Hvem skulle vel tro….:-)

Disse vakre hyttene ved Vivassvatnet. Helt vidunderlig fine, og kan leies sies det. Perfekt gåavstand fra bilen ifølge en i turgruppa.(ca én time.)

Tusen hjertelig takk for fantastisk tur. Den inneholdt alt. Virkelig.

May; du overrasket, hadde ikke trodd at det var gjort på en tur å få deg frelst. Blir flere turer nå:-)

Aina; du overrasket på din måte:-) Alltid stødig, masse latter, og regner med du har inne en annonse på finn.no allerede. Søkeord: fjellstøvler-dyre, nesten ubrukt selges billig. 

Sølvi; du er vidunderlig. Du mente du var godt forberedt, hadde tross alt løpt 4 km i Furulunden på 25 min. Jeg var skeptisk. Jeg tar av meg hatten. Imponert. 
Gleder meg til ny tur,

Anne Christine

Dag 12-18 Finse- Haukeliseter

Finse- Krækkja
Krækkja- Trondsbu, via Stigstuv
Trondsbu- Besso, via Sandhaug
Besso- Litlos
Litlos- Hellevassbu
Hellevassbu- Haukeliseter

På Finse bestemte Anne Line seg for å tre av. 12 dager på fjellet fikk være nok. Været hadde vært heller dårlig de siste dagene og oppdateringerer hjemmefra med strandliv, vin på Hr.Redaktør, snekketur, grilling, tur til Ryvingen og yoga kl 05.30 på Hobdetoppen lokket mer. 

Dette er fra etappen ned mot Finse, og man kan jo både fatte og begripe at andre ting virket mer forlokkende.

Så er det dette med været da.
Dette var det vi våknet opp til.
«Våknet opp til» blir det igrunnen feil å si. Sov heller lite i sovesalen på Finse. Havnet så og si fu-i-fang med en småkorpulent tungtsnorkende person som effektivt satte en stopper for den. Nattesøvnen gikk ad dundas men når man ellers sover 10 timer i døgnet har man heldigvis søvn i «banken».
Togbilletten til Abrahamsen hang i en eget tynn tråd når hun så hva det ble vartet opp med på værfronten.

Utsikt til Hardangerjøkulen.

Jeg fortsatte alene på den siste tredjedelen av Massiv, over Hardangervidda, mot Krækkja. En sjutimers tur på kartet. Traff underveis Rebekka som også skulle til Haukeliseter.

Kjenner du igjen hytteveggen/ rasteplassen Linda? 🙂

Rebekka sliter litt med tung sekk og vonde ben.

Etter ca. 5.5 times gange kom vi til Stigstuv.
Rebekka bestilte seg rom i to døgn, og endret kursen nordover igjen. Jeg gikk litt videre til Trondsbu for å gjøre gjøre morgendagens etappe greiere.

Jeg er ikke vond å be når det går en traktorvei parallelt med stien i ett par kilometer.

«Fjellfie».

Mellom Sandhaug og Besso traff jeg flere dugnadsdamer.
De malte opp T-er, og reparerte varder, egne kurs for slikt, og hun i blått er instruktør og ville verve meg. Gjennomsnittsalderen er over 60 i dugnadsgjengen, så jeg takket for tilbudet og tenkte at i morra skal jeg stelle meg litt.

Solnedgang på Besso.

Besso.

Utsikten fra sovesal 1 på Litlos.
Klaget ikke til bestyrer.
Her var det trubadurer som sørget for fin musikk og lokale helter som sørget for lørdagsstemning. Jeg sørget nesten litt over turen snart var slutt.

Fiskere ved Litlos. Fire fiskere, fire dager, ett napp. Karma?

Etappen fra Litlos til Hellevassbu var innholdsrik og helt nydelig. Fantastisk vær, varierende terreng, og deilig temperatur. En av de fineste dagene jeg har hatt på turen.

Møtte dette herlige følget på veien. De hadde gått fra Lysefjorden! og skulle vandre videre. En hyggelig mann, ei nydelig dame og fire geiter, tre med kløv. Fjellgeita fra dag én fikk plutselig ny betydning.

Hellevassbu.

Siste dagen fortonet seg slik. Tåke, regn, masse regn. Men bena var fine, og en langbent, sprek fyr fra Figgjo, som sjøl hadde brukt 6.5 time på ruta, og mente jeg kom til å bruke ihvertfall sju, fikk fyrt meg opp slik at jeg var på Haukeliseter én time før «bestilt».

Her gikk jeg bare å smilte for meg sjøl. Så veldig fornøyd med turen, og så veldig fornøyd med å vite at Haukeliseter ligger rett nedi bakken.

Da er Massiv turen slutt.
Fire fjellområder
350 kilometer
18 dager
19 Fantastiske hytter
Anbefales på det varmeste.

På DNTs hjemmeside kan du lese mer om turen.
https://massiv.dnt.no/

Takk for turen Anne Line, uten deg hadde ikke turen vært det samme. Jeg vet du snart tar resten, Hardangervidda kan du bare glede deg til.

Dag 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11 og 12.

Fondsbu- Sletningsbu
Sletningsbu- Sulebu
Sulebu-Breistølen
Breistølen- Bjordalsbu
Bjordalsbu- Iungsdalshytta
Iungsdalshytta- Kongshelleren
Kongshelleren- Geiterygghytta
Geiterygghytta- Finse

Dårlig med dekning på fjellet. Fint for så mangt, men ikke for oss i bloggbransjen.
Sitter nå på Finse.
Etter 12 dagers vandring, de siste i veldig stabilt dårlig vær, takker Anne Line for seg.
Toget hjem fristet mer enn en uke til i fjellheimen. Stiller meg ikke uforstående til den avgjørelsen.
Anne Line har hatt sin debut med fjellskoa på. Ja, hun har i hvertfall hatt sin første fjelltur, og da intet mindre enn tolv dager over tre «heimer».
Breheimen, Jotunheimen og til sist Skarveheimen.

Bilde fra Skarveheimen, nær Finse i dag.
Da siste dager har vi gått mye, snakket lite og spist en masse.
Takket være DNTs betjente hytter, kan vi slå oss på brystet, og på magen, og fastslå at vekta er like stabil som det dårlige været.

Betjent.

Selvbetjent.

På Fondsbu traff vi denne blide damen, Åse Oftebro. Begynte å snakke litt, det viste seg at hun, eller tanten hennes, eller mor hennes var født i vårt tidligere hus, eller var det naboens hus? Blid og hyggelig var hun i hvertfall, og hun er kusinen til Kari Oftebro, som vi kjøpte huset av:-)

Sletningsbu.

Etter oppvartning på Fondsbu ble det to dager på Selvbetjente hytter. På Sulebu traff vi en herlig dugnadsgjeng, men Vibeke Sælen i spissen.

En utrolig verdifull jobb de gjør med å vedlikeholde hyttene. Vi er privilegerte som har muligheten til å dra til fjells hvor det ligger hytter som har alt man trenger.
Også verdifullt med dugnadsgjeng når man glemmer både vind- og vanntett jakke og bh’n på hytta  En gjest som lå der natten etter oss våknet opp med en sort bh i fotenden og var i grunnen veldig fornøyd med det. Snartenkt var han uansett, og Vibeke sender både jakke og undertøy hjem til Mandal. Takk for det.

Ikke rart ting blir glemt når senga er i denne størrelsen:-)

Kyrkjestøylane, Filefjell. Nydelig sted, og fint vær. En liten tur på Kongevegen ble det også.

Kongevegen Filefjell.

Bestyrerinnen på Breistølen tok vare på oss som mor sjøl. Vasket tøyet vårt, på eget initiativ, ordnet og stelte som best hun kunne. Godt sted å komme til, som dere ser på neste bilde.

Indianer i full cowboystrekk.

Ikke slit og dårlig vær hele tiden.

Bjordalsbu vartet ikke opp med treretters, derimot kjærkomne solstråler.

Ut fra Kongshelleren startet dagen med hengebro over elva. A.L ville heller vade, men overvant frykten og kom seg trygt over.

Skarveheimen oppsummert i tre bilder. Stein, ur, steinur, og enda mer ur. Skarveheimen sies å hete Skarveheimen på grunn av at de kaller fjellryper for skarv. Vi mener det heller kommer av at det er skarve greier. Kan hende været spiller en rolle, men det vet vi ikke, for vi har ikke sett stort.

Lunch inntas i vindsekken.

Andre hadde lunchen i liggeunderlaget.

Nærmer oss Finse. Tror vi.

Nå mangler bare Hardangervidda, så er prosjekt Massiv gjennomført.

God mat på flott hytter gjør dette til en, stort sett makaløs opplevelse.

Takk til Anne Line for hyggelig turfølge, veldig glad du ble med.
En stor takk også til Beate Syvertsen og Birger Håland for at dere har hatt kontroll på Peder:-)

Anne Christine

Dag 1. Skogadalsbøen- Fondsbu

Dagen i dag begynte med å si farvel til vakre Skogadalsbøen.
For en plass.
For en mat.
For en natur.
For en betjening, og for noen gjester:-)
Hit kommer vi tilbake.

Fra Skogadalsbøen er det to veier å gå mot Fondsbu. Vi lyttet til erfarne fjellfolk, og gikk gjennom vakre Skogadalen.
Vakker dal med høye fjell på alle kanter.
Kategorisert til sort på Ut.no sin portal.
Lang tur, men vi så ikke svart en eneste gang.

Anne Line er litt ubestemmelig i bekledningen. Klær fyker av og på. På og av. «Litt kaldt uten jakka. Veldig varmt med fleecen under. Bare vent, skal bare brette opp buksa. Ble litt varmt med langbukser. Går du bare i ulla? Kanskje jeg og skal det. Regnjakka med ull og fleece ble litt varmt…( ja, ser man det.)
Denne buksa trenger jeg faktisk ikke stillongs under. Bare vent, skal bare hive av longsen.»

Kilometerene snegler seg av gårde.

Anne Line har annonsert klessalg når hun kommer hjem. 

Mjølkedalstinden. 2138 moh.

Vi er fremdels like blide, på bildene. Begynner å merke at både Breheimen og Jotunheimen snart er tilbakelagt.

«Noen» orket plutselig ikke å gå én meter til.

Det er bare så fint rundt oss, hele tiden. Må jo innrømme at vi går mye med blikket festet rett ned for å vite hvor vi skal sette bena, men hver gang vi løfter blikket har naturen forandret seg. Været skifter raskt, og inntrykkene av naturen oppleves annerledes.

Mange måter å slukke tørsten på. Erik går for denne varianten. Han skal bare imponere, og han gjør det. Makan til 22 åring.

Her skimtes Eidsbugarden og Fondsbu nede ved vannet.

Kveldsrituale. Bena verker etter lange dager. De ser forøvrig ut som tømmerstokker, fulle av vann. Vi håper ihvertfall at det er vann.

Det ble sovesal/ lugar på oss i kveld.
Stopper ikke humøret på denne dama. Anne Line har som mål å lære seg navnet på alle de fire hyttene hun har vært på.Alle fire, 4, IV hyttene. Godt det er ferie.
En stor takk til Ella, mammaen til Anne Line,  som passer hunden til Anne Line slik at jeg får gleden av hennes selskap.

Erik, han som droppa ut av DNT- ung sin fellestur for å gå med oss på DNT voksentur, takker i dag for laget, og tar båten inn til Bygdin. Har vært veldig hyggelig å gå sammen med deg.

Nå sier han her at han vil skrive noe….

Erik her. 22 år gammel.
De siste tre dagene har jeg fått gleden av å være på tur med Anne Line og Anne Christine. Hvem som er hvem har jeg fremdeles ikke fått greie på – de er jo prikk like! (nesten)

Begge er superspreke, utrolig hyggelige og de snorker like mye. Hehe.

Avslutningsvis vil jeg si tusen takk for tre fantastisk fine dager. Jeg er mektig imponert over det dere har gjort til nå, og jeg er overbevisst om at dere vil fullføre prosjektet deres.

Takk for meg!

Dag 3. Sognefjellshytta- Skogadalsbøen.

Etter gårsdagens heller slitsomme 12 timers prosjekt, var forventningene store til dagen i dag.
Først skulle frokosten inntas.

Erik er ikke av den småspiste typen. Dette er tallerken nr. to.
Ikke rart den mannen alltid er blid. Tenk å kunne spise så mye, og allikevel må lage nye huller i beltespenna. Innover.

Fin værmelding, kort tur, ca 14 km, og som Anne Line sa; «bare nedoverbakke».
Ja, dette med bare nedoverbakke var helt ok før. Før jeg fylte 30. Du skjønner du begynner å bli voksen når du liker motbakkene bedre enn unnabakkene.
Du skjønner også at du har nådd en viss aldre når tabelttposen er mye større enn ‘toalettveska’.

Toalettveska som forøvrig inneholder én mascara, resten er: Sysaker, pinsett, q-tips, solkrem, deodorant, ørepropper, barberhøvel osv. Lite glam her til fjells. Piller har vi forøvrig nok av.
Det var denne karen glad for. Har karra seg oppover dalsiden med vondt kne.

Da er det greit å prøve seg som drug dealer. Dette er den tredje personen vi har møtt på vår var vandring til nå.

Med utsikt nedover Utladalen nytes lunchen. Finere spiserom finnes ikke.

Kart studeres, Erik har vært oppe på 16 av Jotunheimens 2000 meters + topper. Man måtte derfor selvsagt stå skolerett å forklare oss hvilken topp er det, og hvilke  topp er det?

Erik hadde til og med en gave til oss damer. En selfiestang. Vi tok gladelig i mot. Har aldri eid det før og aldri brukt det før.
Plutselig ble det litt morsomt oppi  lia.

Overrekkelsen.
Skjønte først etterpå at Erik hadde pakket altfor tung sekk, og gjorde sitt for å lette vekten. Lettlurte.

Hurrungane delvis i bakgrunnen med Store Skagastølstind, norges tredje høyeste fjell, 2405 m. Der har Erik desverre ikke vært ennå.

Ikke størrelsen det kommer ann på. Prinsen møter hun nok. En gang.

Dyregrop. Ble benyttet frem 1700 tallet.

Anne Line er alltid glad i noe godt å drikke. Så også på tur.

På vei inn mot Skogadalsbøen. Nydelig, frodig inngang til en enda nydeligere DNT hytte.

Selfiestanga testes.
Nå har vi spist deilig trerettes.
Fantastisk mat og vertskap her på nydelige Skogadalsbøen.

I morra skal vi ned til Fondsbu.
22 km i varierende terreng.
Erik er med, regnet kommer tilbake og jeg har to tær som ikke er helt som før.
Har aldri likt å ble tråkket på tærne, men spesielt ikke akkurat nå.

God kveld.

Anne Christine

Dag 1. Sota sæter- Nørdstedalseter

Selveste Mor-Massiv sender to håpefulle og uvitende vandrere avsted på første etappe av den nye langruta til DNTs ‘Massiv’.
Ruta går gjennom fire nasjonalparker. Breheimen, Jotunheimen, Skarveheimen og Hardangervidda. Haukeliseter er endestasjon, om vi kommer så langt aner vi ikke nå.

Sota Sæter, som ligger nord i Breheimen, er et sted du egentlig ikke vil forlate. Nydelig sted, nydelig mat og ikke minst hyggelig betjening.
Alt dette i et over 100 år gammelt setermiljø.

Dagens strekning er 24 km lang.
Med friske ben, godt mot, lett sekk ( 7.5 kg, fornøyd med den)
solkrem og briller på, startet vi på hele Massivs lengste sammenhengende stigning. 800 høydemeter i ett jafs. Kanskje ikke akkurat i ett jafs, vi tok det i vårt tempo, dermed gikk det meste av formiddag, nesten.

Anne Line, eneste dame i kretsen som lot jetzet livet i Mandal fare, og kastet seg med. Veldig sporty. Enda mer sporty når du vet at Anne Line aldri har vandret før, aldri har gått med sekk, hun kjøpte fjellskoen dagen før avreise, lakenpose visst hun ikke hva var og hun trodde, og tror fremdeles at kompasset er ødelagt i og med at kompassnåla surrer rundt.
.

Følte meg som ei fjellgeit på dette tidspunktet.

Anne Line forserer. Mange plasser ligger det ennå mye snø. Forholdsvis grei å gå på.

Vi klager ikke, hverken på utsikten eller været.
Vi følte oss bare veldig privilegerte. Her.

Tundradalskyrkja.

Tverrådalskyrkja.

Beundringen tas til nye høyder.
Turfølget var på dette tidspunktet på vei inn i en nesten religiøs tilstand.
«Kyrkjene er mer som katedraler, helt fantastiske, jeg er målløs».
Faktisk så målløs at hun gikk med konstant hageslepp. Lekkert.
Katedral -hellig gral.

Etter lang klyving i ura langs det passende navnet Illvatnet, som er ca 4 km langt,
nærmet turen seg slutten. 

En flott start på vår vandring sørover.

Men, der det finnes en himmel, finnes det også et helvete…..

Dag 2. Nørdstedalseter- Sognedalshytta. ca 24 km.

Etter oppholdet på hyggelige Nørdstedalseter, hvor vi fikk spekemat og rømmegrøt til kvelds, var vi neste morgen klar for turens 2.etappe.
Turen startet bra. Fremdeles med godt mot, med fin værmelding og med hyggelig turfølge i tillegg.
Erik skippa fellesturen med DNT og gikk videre med oss. Et klokt valg. Meget klokt.

Erik, 22 år i fint driv opp dalen.
Alt er fremdels fryd og gammen.

Tåka og regnværet som de ikke hadde meldt, kom sigende innover.

Erik, med grønn lue, studere kartet nøye. Vi mistet flere ganger i løpet dagen de røde t’ ene og vardene til DNT. Tidvis var det ned i 10 meters sikt.

Desverre ingen bilder av den tykke tåka. Da hadde vi vår fulle hyre med å finne fram, ble mye leting og Anne Line begynte å forberede seg på ei natt i vindsekken. Dette vet hun heller ikke hva er, men hun tror det er behagelig…

Ved Liabrevatnet.

Vi simpelthen elsker t’er.

Det vi ikke elsker, er når løypa er lagt om og det ikke er godt nok merket.
Etter altfor mange timer i tåkeheimen i Breheimen, var gleden stor når vi så Storevatnet. Vi skulle da rundt Kjerringhetta, ned til demningen. Derfra var det ca 6 km igjen til Sognedalshytta.
Vi begynte å se en ende på denne dagen.
En lang historie kort: bomtur, langt å gå, mer tåke, omvei og fall.

Da vi omsider kom til denne demningen var vi så såre i bena at vi ikke orket tanken på flere strabasiøse kilometere i terrenget. Herfra gikk det en grusvei ned til hytta. Selvsagt noen kilometer lengere enn løypa i terrenget, men nå tok vi ingen sjanser. Vi trasket i vei på veien, som om ingen ting var i veien.

Nå sitter vi på Sognedalshytta og spiser kveldsmat. Utsikten klager vi ikke på nå heller. Midt i bildet er sommerskiløypene på nettopp Sognefjell. Anne Line tror hun så Petter Northug i stad. Hun så ihvertfall en svart Audi. 

Trøtte, glade for forsterkning med Erik på laget, ny all-time high på Endomondoen,  55 000 skritt, tar vi nå kvelden og stålsette oss for en ny dag i morra.

Anne Christine

DNT «Massiv».

https://massiv.dnt.no/

Noen ting brenner seg enkelt og greit bare fast i hue, og forsvinner ikke før det er utprøvd. 
Slik er det med den nye langruta til Dnt.

I dag tror jeg rett og slett at jeg har bestemt meg for å, i allefall, forsøke meg på turen.

Dnt Massiv strekker seg over fire nasjonalparker.
Breheimen, med start på Sota seter, Jotunheimen, Skarveheimen og Hardangervidda, og ender opp på Haukeliseter.

https://www.google.no/search?q=sota+s%C3%A6ter&client=ms-android-samsung&source=lnms&prmd=imnv&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwisuqH4wrTNAhVI2SwKHRQVBV0Q_AUIBygB&biw=360&bih=592#imgrc=MjKE18BrzFq71M%3A

Vakre Sota seter ligger ved innfallsporten til Breheimen,  består av 10 bygninger i tun, og er ca 100 år gamle.
https://www.google.no/search?q=sota+s%C3%A6ter&client=ms-android-samsung&biw=360&bih=592&prmd=imnv&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwia3Lmxw7TNAhWHECwKHUOiBEMQ_AUIBSgB#imgrc=xaPw22kL48G-sM%3A
Et fint utgangspunkt for årets sommer»ferie».

Tror personene på bildet under må ta  en del av » skylden» for min lidenskap for fjellet.

Bildet, som er fra Åseralsheiene, viser min første fjelltur. Jeg var så heldig å få være med naboene i sommerhuset på vandretur fra hytte til hytte. Vi gikk lange dagsmarsjer og som dere ser på bildet, funket gummistøvler helt fint. Det samme gjorde thermokanna, det gikk til og med fint å dra på syltetøyglass av nettopp glass. Ikke etter læreboka, men det var det ingen som brydde seg noenting om.
Det viktigste var turen, stiene, maten, bading, naturen og å være sammen. Bonusen var å komme til hyttene. Og maten der óg selvsagt:-)

Nå er det ikke sånn at jeg anbefaler hverken å dra på tyngre sekk enn nødvendig, heller ikke å gå på støvler fra hytte til hytte, men det meste går.
Ikke la deg stoppe av at du ikke har testvinnere og tipptopp utstyr, sommerstid går stort sett det meste greit, ihvertfall på kortere turer.
Og husk, har du plass til en ekstra, be gjerne med en, det kan gjøre en stor forskjell:-)

Tiden går fort, gleder meg til å planlegge, og til å ta fatt.  Sommerferien begynner snart.
Og nå som jeg har skrevet dette, må jeg jo nesten prøve. Navnet på ‘Wall of fame’-Massiv lokker:-) Kanskje lokker det  så mye at noen vil være med, ihvertfall på deler av turen.

Anne Christine