Nydelige vestvidda. Kinsarvik- Valldalen.

Førstereis «jenta» Ingunn- bedre kjent som Ingonn frå Kvinesdal, har i flere år hatt lyst å være med på fjelltur.

«Sei i frå neste gong du skal på tur», har hun sagt så mange ganger, uten at hun noen gang har kommet seg med, at jeg denne gangen bestemte jeg meg for at nå bare måtte det skje. Det passer sjeldent å være borte flere dager på tur. Man må gjerne rydde litt i kalenderen og prioritere vekk andre ting. For Ingunn var det plassering av hunden som var bøygen. Kongepuddelen Chanel, er ikke som andre hunder, og kan ikke plasseres hvor som helst fikk jeg erfare, eller, det er kanskje mer rett å si at Ingunn ikke er som andre hundeeiere. Det fikk jeg uutgrunnelige bevist. Ingunn har en meget stor vennekrets, men det er bare noen meget få, spesielt utvalgte, som blir tiltrodd oppdraget med å passe Chanel. Etter mye organisering, om og men, og frem og tilbake var hundepasset i boks. Vi var nå kommet til avreisedagen, og jeg satt i Mandal og visste ennå ikke om det ble noe tur.

Vi måtte måtte dra senest kl 9.30 fra Mandal for ha greit med tid oppover Setesdalen og rekke bussen i Røldal. Jeg hadde ikke begynt å pakke da hun i 0900 tia ringte å sa at hun var på vei. Et kjent fenomen for som kjenner Ingunn- men vi vet også at kommer hun, blir det gjerne en festlig opplevelse.

Vi kjørte til Røldal, parkerte bilen der og tok bussen videre til Odda og Ullensvang. Der sov vi på Hardanger Folkehøgskole og ble skyssa til startpunktet neste morgen. Sjåføren slapp oss av, og turen var endelig i gang.

Vi trasket et lite stykke oppover lia da en fornemmelse om at noe var galt begynte å surre. Jeg sjekket kartet og det ble rimelig kjapt klart at vi hadde blitt sluppet av på feil plass. Når en skal innover Husedalen, og har denne utsikten, burde jeg jo ha skjønt det allerede før han slapp oss av at dette ble feil. Det gjorde jeg altså ikke.

Vel. Turen begynte, noe forsinket i Kinsarvik, og inne ved Kraftstasjonen begynte stien. Vi var på nytt i gang med turen. Et eventyr av en tur skulle det vise seg.

Vi fulgte rørgata til Kinso kraftstasjon oppover lia, og etterhvert elva Kinso med alle sine brusende fosser. Noen av de mer spektakulere fossene i Norge.

Husedalen- så utrolig vakker. Det stiger jevnt, i flere kilometer oppover dalen, og her er det så nydelig, at pusten, den mister du uansett.

Vi hadde mange pauser, og vi pauset lenge. Badet gjorde vi også mange ganger, men ikke lenge. Badetempen gjorde badingen til en effektiv affære. Ved vakre Nykkjesøy var det fine badeplasser og her røk klærne for første gang.

Vi gledet oss over å være i gang. Over været. Over vakre omgivelser og over å ha flere dager i sammen foran oss.

Ingunn var bergtatt, i dobbelt forstand. Hun hadde aldri gått i fjellet før, og hadde mange betraktninger, endel å lure på- og mye å si. Veldig mye.

Hun hadde veldig lyst å se reinsdyr blandt annet. Hun hadde også veldig lyst å være med på jakt. Er redd sjansen for kjøtt i fryseren er minimal med Ingunn på post desverre…..

Flekkmarihånd. Den vanligste orkidéen ute i naturen.

Mange av høydemeterene mellom Kinsarvik og Stavali er unnagjort når du er på toppen av Reinsbrekkene. De merkes. På en godtvondt måte mente Ingunn. Vanskelig å være uenig.

Det er bare å komme seg til fjells folkens. Nydelige forhold nå.

Dette bildet var egentlig til Ingunns barnebarn, så de kunne se bestemor leke i snøen. Det tenker jeg alle andre også kan se:-)

Videre innover mot Vierdalen, Botnane og mot DNT- hytta Stavali, er det lettgått terreng. Selv om låra har kommet til hektene igjen, er synet av Stavali meget gledelig.

Turen fra Kinso kraftstasjon til Stavali er ca 11 km lang, (ca 4 km i tillegg mellom Kinsarvik og kraftstasjonen)

Stavali er delbetjent.

Man stiger i overkant av 1100 meter, og beregnet til 5-6 timer pluss pauser.

Dag to gikk fra Stavali til Torehytten.

Første pause på dagens tur ble tatt allerede ved Lonavatnet- altså en drøy kilometer fra hytta. Ingunn ville bata. Prøvde å foreslå å gå litt lenger før badepause- men det var visst ikke aktuelt. Så vi bada der, vi bada ved Austmannavatnet, ja, vi bada stort sett ved hvert vann som lå nær stien. Slikt blir fort en 7 timers tur på kartet, til en 10 timers. Det blir lange dager- men himmelsk deilig.

Takk for alle pausene, badene- alle timene ute Ingunn. Liten vits å komme tidlig frem til hytta i sånt vær.

Langs Valeggi gikk det opp og ned, ned og opp, og ned igjen. Et drøyt stykke ifølge oss sjøl.

Noen bad ble tatt for nedkjøling, andre for fotografen. Dette er av den siste sorten.

Her sees majestetiske Hårteigen fra vestsia. Torehytten ligger nede cirka midt i bildet. Hårteigen kan bestiges fra østsia, noe vi på dette tidspunktet hadde planer om å gjøre neste dag.

Turen fra Stavali til Torehytten er beregnet til ca 7 timer pluss pauser. Man stiger bare 300 høydemeter i terrenget, men vi har gått betraktelig flere. Lengde ca.19 km.

Man blir sliten av å være i gang i 10 timer som vi var. Jeg gledet meg derfor til å lage middag. Torehytten er ubetjent, men har proviant. Siden bacalaoen på boks ble nedstemt, (den er bedre enn man skulle tro) så ble det potetmos og pizzafyll……Et uforglemmelig måltid på et ubestemmelig vis.

Dag 3 gikk fra Torehytten til Litlos.

DNT beregner én time fra hytta til Hårteigen. Når to timer var gått var vi ennå ved foten av fjellet. Ingunn ville gjerne opp på toppen, men hun ville også «bata møe» og bruke god tid og ha mange pauser. Vi måtte rett og slett velge.

Her skimtes Hardangergjøkulen i det fjerne.

På Litlos, som er betjent DNT hytte, ventet tre retters middag og leskende forfriskninger. Jeg ville nødig gå glipp av noen av delene, hadde vært på Hårteigen før, og hadde virkelig begynt å kjenne til Ingunns umettelig behov for å bade. Hårteigen fikk vente- og vi beveget oss sakte men sikkert mot hytta.

Turen fra Torehytten til Litlos er beregnet til fem timer pluss pauser. En lettgått tur i et flatere terreng. Turen er ca 16 km lang. Vi rakk både å slukke tørsten og en dusj før middag. Det var åpningshelg for sesongen den helgen vi var der. Takk og pris. Posemosen fra i går ble fort glemt når vi fikk servert deilig blomkålsuppe og en aldeles nydelig reinsgryte. Litlos er et sted det alltid er hyggelig å komme til.

Selv om det er aldri så godt å være på Litlos så må man videre.

Dag 4 gikk fra Litlos til Middalsbu. Noe lenger enn gårsdagens, men også dette en lettgått tur. Turen er ca 22 kilometer lang og beregnet til 7 timer på kartet.

Vi gikk om Drykkjesteinen. Håpet om å se reinsdyr levde videre etter å ha hørt de snakke om en flokk på 5-6000 dyr i området. Det fikk vi desverre ikke se.

Fire dager i fjellet i begynnelsen av juli- og ikke våt på bena én gang. Vidunderlig.

Turen hjemover ble uansett nok en tur av det fine slaget. Mer bading og flere pauser. Vi dro i land nok en 10- timers. Heldigvis.

Ved krysset til Middalsbu, bør man ta av til Middalsbu og ikke gå raskeste vei ned lia som man ellers gjerne ville gjort. Brua nede ved parkeringsplassen er (pr. nå) stengt- bomtur på slutten av dagen er det greit å unngå.

Middalsbu er en ubetjent DNT hytte man kan overnatte på. Ut til hovedveien ved Røldal er det 16 kilometer på vei- greit å slippe å gå den etappen, så det anbefales å skaffe transport ut dalen.

Valldalen i sikte. Turen nærmet seg slutten, men jeg tror at for Ingun var dette begynnelsen.

En siste pust i bakken før hverdagen igjen griper fatt i oss. Nye turer og nye planer legges. Fjellet om høsten er fint- det er det jammen meg om sommeren óg.

Takk for godt selskap Ingunn- glad du gikk med 🙂

Anne Christine

Reklame