https://www.youtube.com/watch?v=S8jYvc4A92k
På et informasjonsmøte om russetiden, i aulaen på Mandal vgs. ble vi sittende ved siden av mor Sissel Holte og Oda Torsteinsen. De spurte om vi hadde noen turplaner og fikk høre om Nepalturen vi så smått hadde begynt å planlegge. Vi lurte om de ikke ville være med, og jammen svarte Oda ja. Det er vi veldig glade for.
Vel hjemme- og jula overstått. Tenkte å dele noen bilder og litt tekst fra turen. Vil du se program dag for dag eller dokumentar fra samme turen ligger det under innlegget.
I over tre uker fikk vi oppleve mangfoldet og kontrastene Nepal har å by på. Vanvittige naturopplevelser vi aldri vil glemme.
Ordensmenneske Thea har funnet frem klær og utstyr kvelden før avreise. Neste formiddag har alt sammen på mirakuløst vis fått plass i 90 liters baggen og vi er klare for avreise på Kjevik. 
Bilder fra Kjevik, Doha Airport og flyplassen i Kathmandu. Doha Airport har en rullebane på 4572 meter, tog inne i avgangshallen og er en av verdens mest moderne flyplasser. Kontrastene var store når vi landet i Kathmandu, men mottagelsen mye varmere enn i Doha.
Det ble lange timer på flyplassen i Kathmandu. Vi håpet og ventet i 9 lange timer, før vi slukøret returnerte til hotellet. Tåke i Lukla gjorde det umulig å lande. Tidlig neste morgen, 0400 også denne dagen, var vi klare og optimistiske på plass på flyplassen igjen.
Vi, eller rettere sagt reiseleder Haavard og vår eminente altmuligmann Buddih tok affære, turte ikke gamble på at flyene kunne lande i Lukla, Tenzing-Hillary Airport i dag heller. Hadde vi mistet enda en dag hadde det gått utover det planlagte programmet. De organiserte fly til en annen flyplass, og helikopter derfra til Lukla.
Småfly fra Kathmandu til Phaplu. Helikopter videre derfra til Lukla.
Dan Sigve fra Flekkefjord og meg selv klare for helikoptertur til Lukla. Innsjekkingen i Phaplu på bildet under.
Etter en spektakulær helikoptertur fra Phaplu, ankom vi Lukla. Flyplassen, Tenzing-Hillary, er også kjent som en av verdens farligste, og høyest beliggende flyplasser. Den ligger 2800 meter over havet i Himalaya, syd for Mount Everest. Rullebanen er bare 500 meter lang og 20 meter bred og heller 12 grader, slik at all landing må skje i motbakke, og takeoff i nedoverbakke. Den ender enten i et fjell eller i et 700 meter høyt stup. Et fascinerende skue å se fly lande og ta av herfra.
Lue og pannebånd- selvsagt med norske flagg, gave fra Linda Skaar. Da er vi sikret å varme ører- og du å bli tenkt på under turen:-) Når vi går timelange marsjer hver dag, tenker man mange rare tanker, man får nye ideer. Når jeg så dette skiltet under her tenkte jeg selvsagt på Anne- Lill Larsen. Hva med å løpe maraton her i Khumbudalen Anne-Lill? Du er sikret syre, svimmelhet og sure ben, men sikkert også verdens fineste trase.
Så var turen for alvor i gang. Sakte men sikkert beveget vi oss innover Khumbudalen. I 17 dager skulle vi gå i fjellet. Noen dager langt, andre litt kortere og ett par hviledager. Langs hele ruta var det mange religiøse merker. Sherpafolket, som ikke må forveksles med bærer eller fjellfører. tilhører stort sett buddhismen.
Yak-oksene gjorde bærejobben for oss. Vi gikk kun med dagstursekker der vi hadde det vi trengte for dagen.
Hengebruer var det flere av i nederste dal av dalen. Noen lengere og høyere enn andre. Den på bildet under som vi her er på vei mot, henger 100 meter over elva.
Her har vi kommet oss over brua. Den henger som nevnt tidligere 100 meter over elva. Kom meg rimelig kjapt over hvis noen var i tvil, ble ikke stående å dvele som jeg kanskje ellers ville gjort. Et følge på 7-8 yak-okser kom 10 meter bak meg og jeg ville for alt i verden unngå å gå over samtidig med dem. Brua hadde selvsagt tålt både oksene og meg, men det gynger en smule for mye for min del.
Namche Bazar 3440 moh. Det var på den 5.dagen vi ankom Namche som er hovedstaden i Khumbudal. Vi hadde gått fra Monjo som ligger 2800 moh. Med 600 meters stigning denne dagen, var det tid for hviledag og aklimatisering.
Gatene i Namce Bazar yrer av liv på mange vis. Her møtes lokale, klatrere, vandrere og dyr i trange gater. Bugnende butikker, deilige bakerier- med wi-fi og selvsagt fotballflagg fra laget Brann.
Thor Eivind på croks, og min kjære romkamerat Kari takk og pris for Kari fra Rosendal.
Et slag «golf» i sandbanken. Vi har «hviledag» og er på tur opp til Everest view Hotel. Hviledagen sin det. Utsikten var det derimot ingenting å si på. Helt utrolig fint. Vi så Mount Everest for første gang, Lohtse, Nuptse og ikke minst Ama Dablam. Ama Dablam sies å være verdens vakreste fjell. Det tror jeg på. De sju neste bildene er alle med Ama Dablam. Klarte ikke velge ut bare ett par. Ama er fjellet med den karakteristiske spisse toppen.
Ama Dablam er fjelltoppen som troner helt til høyre bildet.
Bestemor passer både barnebarn og butikken. Små utsalg var det innover hele dalen. alt fraktet inn av to- eller firbente.
Himalayas fjell anses som hellige i hinduismen og buddhismen. Mange er en tur innom templene for velsignelse. Noen av fjellene i Nepal er så hellige at det forbudt å bestige dem.
«Man blir ikke slank av å gå i fjellet» gjelder i Nepal også. Innover hele dalen var det masse og god mat. Å få i seg nok drikke og mat er en forutsetning for å komme seg til toppen. Allerede nå kan dere jo gjette om jeg kom meg til topps…..
Hver morgen ble vi vekket og servert kaffe eller te på senga. Vi klaget ikke på servicen:-)
Øystein, en av tre kompiser fra Hamar på guttetur. Ingen dårlig ide.
På noen av lodgene innover dalen kunne vi kjøpe wi-fi. Her røk resten av mobildataen til Thor- Eivind. Vel anvendt når det ble United seier:-)
Når sola går ned blir det fort kaldt. Veldig kald. Både ute og inne. Husene er ikke isolert og bekledningen inne var stort sett både dunjakke, lue og vottter. Her må seieren har varmet så mye at yttertøyet føyk.
Fasilitetene fikk meg mange ganger til å tenke på mine venninner hjemme i Mandal. Mulig noe for neste jentetur?
Jeg tenker de kunne spart både tusj og papir under her. At det var en kald dusj, eller kalddusj, var en underdrivelse. Så kaldt å dusje at vi var redde for å bli syke, håret ville ikke ha tørket og våtservietter funket jo egentlig veldig fint.
Dagen middag. Ti finger i været hvis du ikke tenker på gebiss her.
Selv om vi for det meste sov innendørs, var det ingen innendørstemperatur. En god og varm sovepose, varmeflasker og det meste av klærne oppå soveposen gjorde det greit å holde varmen. Søvnen var det verre med. Høyden begynte for alvor å merkes, og det var ikke få netter vi satt oss opp i senga for å prøve å trekke pusten godt ned for å få nok oksygen. «Kari, sover du?» «Nei……ikkje du hell?» var stort ett svaret. Mangelen på søvn begynte å merkes jo lenger inn i dalen- og hvor høyere opp vi kom.
Dag 12. Vi er i Gorak Shep (5150 moh) og tar turen til Mount Everest Base Camp (5300 moh.). En kald tur. Kari dro frem melkesjokoladen, det var det eneste som varmet og fikk frem smilet den dagen. Vi var dårlige begge to- sherpaene tok godt vare på oss.
På bildet under, et bilde jeg tok av et bilde inne i en butikk i Kathmandu, viser M.E. Base Camp. Mount Everest er fjellet bak til venstre i bildet. Har tegnet en rød ring rund en del gule telt som står i base camp, men alt blir ganske så smått i forholde til fjellet og vanskelige å få øye på. Man ser også brefallet som ender opp i base camp. Det er et opprevet område med isblokker som stadig er i bevegelse. Å bevege seg over brefallet mot toppen er faktisk den største faren , sammen med høyden og været i forsøket på å nå toppen.
Kari tar en strekk i den en cowboy kommer forbi. Enhver mulighet til hvile benyttes der mulighetene er tilstedte.
Her poserer Oda og Thea foran Lobuche East, fjellet vi skulle bestige. Den høyeste toppen i bildet. Vi begynte å ane hva som ventet oss.
Det var blitt dag 14 og vi er her på tur opp til base camp til Lobuche. Vi kom fram ganske tidlig og gjorde våre forberedelser til toppstøtet.
Vi skulle lære å knyte oss inn og ut av tauene samt og ta på stegjern. Jeg var omtåka, mer enn vanlig ja, og skjønte tidlig at disse tauene fikk andre ta seg av.
Under øving med sko og tau fikk jeg kloa i Sanu Sherpa. Han har besteget Mount Everest sju ganger, vært på K2 og alle fjell det er noe å være på tror jeg. Han lovet å passe godt på meg og å få meg til toppen. Han skulle bare opp på toppen å legge tauene først. En tur som for oss er beregnet til ca.10 timer.
Jeg venter bare her nede sa jeg…..
Vi som skulle prøve oss på toppstøtet ble vekket kl.01.30. Klokka 02.30 begynte vi å gå mot toppen.Med klær etter vær, isbresko på bena, de viktigste tingene i sekken, var vi klare. Først noen timer i fjellsiden, som viste seg å være isbelagt noen steder, så, ved soloppgang ankom vi snøen og isen. Da var det på med stegjerna, utenpå «slalomstøvlene» som nå for alvor var så tunge at låra for en gangs skyld kjentes lette. Akkurat det varte sånn ca. til jeg begynte å gå.
Her er Helge og meg. Sola begynner å komme, stegjerna og klatreselen skal på. Håper jeg har drikkeflaskene inni jakka her.
Vanskelig å få inntrykk av hvor bratt det er på bilder. Det er ikke så bratt her, men det ble veldig bratt etter hvert. 45 graders helling. Jeg har ingen bilder som viser de bratteste partiene, så jeg har tatt bilde av partiet fra tv`n i en dokumentar fra akkurat samme tur og toppstøt som vi gjorde. Link til dokumentaren underst i innlegget.
Disse bratteste partiene var så tunge å gå, at jeg var nede i to skritt mellom hver pause. På bildet under- ja, jeg MÅ jo ha drikkeflaske inne på magen her, smiler jeg fremdeles. Detter er før det bratteste partiene.
Så har jeg, etter et ubeskrivelig slit, kommet meg helt til topps. Stolt, sliten, ør og fullstendig uforberedt på nedturen.
Lobuche East 6119 moh.
Oda, som hadde hostet siden vi dro fra Mandal, kom også opp til toppen. Om mulig en enda større bragd enn at jeg klarte å karre meg opp. Tror ikke et øye var tørt når Oda kom over kanten.
SØRLANDSCHIPS på toppen med Mount Everest i bakgrunnen.
Obligatorisk toppbilde.
Utsikten fra toppen. Himalaya i solskinn- tåka kom i 14-15 tiden hver dag, jeg var glad jeg kom til topps før tåka.
Vi er på vei ned, og tåka på vei inn.
På vei ned fra Lobuche East ble vi møtt av Buddih som hadde gått oss i møte for å gi oss varm te. Oda og jeg, som stod for baktroppen, ble trygt geleidet ned av hver vår sherpa. Jeg tviholdt på min, og slapp ikke hånden før var på flatmark. Nedturen, som jeg ikke hadde ofret en tanke før start, var egentlig ganske krevende. Å på bratt nedover på fjell, med sko som sammenlignes best med slalåmstøvler, skjelvende, trøtte ben, sliten etter 11 timers strabasiøs tur, var vi så glade at tårene trillet når vi så de gule teltene i base camp.
Vel nede i base camp, 12 timer etter vi startet toppstøtet, var det på ny å gjøre det man gjør i base camp. Spise, drikke og sove. Å ha orden i sakene er også veldig bra. Fra å ha stålkontroll på 90 litersen, dagstursekken og mageveska, har jeg på dette tidspunketet kun kontroll på det jeg har i jakkelomma. Druesukkertabletter, dopapir, og solkrem. Det er da noe.
Neste morgen gikk turen videre. Vi skulle til Pangboche. Fra 5200 moh. i base camp, til 4000 moh. i Pangboche. Her skulle vi være i to netter. Vi er på dag 16 cirka. På bildet under sees Ama Dablam, igjen. Vi skulle opp i base camp å besøke Hvitserk sin leir. Hvitserk, en annen norsk turoperatør som selger og tilrettelegger turer og ekspedisjoner til spennende reisemål. De hadde en gruppe der som forsøkte seg på å bestige Ama. Her ble vi servert deilig lunch i teltet og fikk føle litt på pulsen i leiren.
Eneste «vei» fra Lukla til base campen til både Mount Everest, Ama Dablam og andre topper i Khumbudalen, er stiene som slynger seg innover dalen. Her er det ingen motorisert ferdsel og alt utstyr må bæres inn, enten av yak-okser, eller av bærere som på bildet under. Jeg er glad Jarle Trå, vår reiseoperatør, benytter seg av okser. Samtidig skal det sies at bærere og sherpaer i Khumbudalen har fått en forhøyet levestandard i forhold til andre nepalesere på grunn av jobbene turistene genererer. Nepal for øvrig et av de fattigste land i verden- økonomisk. På natur og livsglede derimot gruser de de fleste.
På hjemmebesøk hos en av sherpaene, Ang Sonam, her ble vi tatt godt imot og fikk smake på varm nakmelk. Dan Sigve drakk resten av min….
På vei nedover møtte vi denne lille sjarmøren. Hadde jeg ikke vært så avhengig av stavene mine, måtte h*n gjerne fått de. Tror ikke jeg ser så fornøyd ut når jeg svinger stavene.
Vi er her nede i Lukla igjen. Byen føles mye mer sivilisert nå enn på vei opp. Kafebesøk med Oda, Thea, Kari, gutta fra Hamar og Dan Sigve. Aldri har sjokoladekake, Brownies, ostekake, kanelsnurr, kaffe og brus smakt så godt.
Ser ut som om chipsleveransen også er sikret for en stund.
Håret her er ikke vått og nyvasket. Det er slik det blir etter 16 dager uten dusj. Dusjen på hotellet i Kathmandu sprengte alle eventuelle skalaer.
Hele gjengen fra Norge minus reiseleder og fotograf Haavard. Fornøyde med å være vel nede i Kathmandu, og klare for sightseeing i millionbyen. Kontrastene kunne neppe vært større.
Sightseeing til tempelet i Kathmandu. På bildet over er de orange lenkene tagetesblomster som blir tredd på «strå». Vi fikk noen timer i en helt annen verden i fra fjellet vi nettopp kom ned fra, og totalt annerledes enn hjemme i Norge.
Tror neppe Annie Tønnesens`Reduser stress` hadde vært liv laga i Nepal.
Bodygarden til Oda og Thea. Uansett hvor de gikk, gikk han med. Veldig betryggende å vite at vi hele tiden ble passet godt på. Han fulgte dem til butikken, skulle de til hotellet, fulgte han de dit, skulle de prøve å oppdrive en minibank som fungerte gikk han også med dit. Jarle Trå har trygge folk på plass alle veier.
Skulle kanskje benyttet anledningen til å få sydd seg noe tøy. …
Når jeg så disse stablene med nydelige stoffer fløy tankene til Elisabeth Støle. Her hadde hun gått amok.
Noen selger chili- andre chiller- vel blåst jenter.
Takk for fin tur sammen med dere. Takk til resten av reisefølge og takk til Jarle Trå som reiseoperatør.
Takk til Kristin på Naturligvis som har skaffet utstyr vi ikke hadde, den dama fikser alt. Takk til Aina for lånet av isbreskoene og ikke minst, takk til Frank- hovedsponsoren i heimen, du gjør mine drømmer mulig:-)
Hvis du vil lese mer kommer du inne på program, dagboken og dokumentaren på lenkene under:
Program dag for dag: http://www.jarletraa.no/everestbc
Her er dagboken fra turen vår: http://www.jarletraa.no/dagbok-20-okt-
Dokumentarfilm fra tilsvarende tur. Ca 37 min ut i filmen vises toppstøtet.
Anne Christines turblogg 