Lysebotn-Flørli-Langavatn-Kjerag.

Trofast turvenn Aina og en av mine favorittsøstre, Margareth. Sammen var vi klare for ei helg på fjellet i Ryfylkeheiene.

Helt til vi stod på kaia i Lysebotn hadde vi håp om å få med Ingunn, best kjent som Ingonn, på denne turen. Hun og søster Tone hadde lyst til å bli med på turen. Tone har selvinnsikt og trodde turen ble i lengste laget, det trodde ikke jeg, og hadde håpet at begge ble med før å oppleve denne turen. 

På vei ned til Lysebotn kjørte vi innom målområdet, parkeringsplassen ved Ørneredet for å forhøre oss om transport.  Makan til velkomst av en parkeringsvakt skal du lete etter, ihvertfall litt lenge.

Fra Ørneredet og ned til Lysebotn er det en kjøretur på ca 10 minutter.

Båten ut til Flørli tar bare rundt 20 minutter. Egentlig alt for kort i så fine omgivelser. Ønskes en lengere båttur i vakre Lysefjorden kan man ta båten fra Lauvik, Sandnesområdet. Avgangstidene passet oss best fra Lysebotn, selv om de ikke var ideelle derfra heller. Vi måtte ta en kortdag på jobb for å rekke båten som gikk fredag 15.30. Lørdager går det ingen båt merkelig nok. 

Flørlibygda.Utdrag av teksten under her. Mulig Kolumbus bør ta en aldri så liten oppdatering på nettsiden sin. Vi, som hadde avspasert på jobb for å rekke båten klokka 15.30, fikk på kaia beskjed om at det gikk en båt også klokka 17.45. «Men den går aldri før klokka 18.00.»  Så vet man det. Hvor den står i tabellen vet ikke vi. Om det er en trøst eller ikke, så ser jeg at også andre har litt tungt for å forstå rutetabellene til Kolumbus. 

Utsikten fra stuevinduet var upåklagelig. Med en pris på kroner 240,- per person var det ikke mye å si på prisen heller. Vi ble til sammen sju damer som overnattet i huset. Vi var alle enige om at det måtte være perfekt å leie hele huset til en foreningstur for eksempel. Margareth og jeg var også enige i at dette var en tur vi muligens kunne få mennene våre med på. Huset ligger 100 meter fra kaia og det er servering i den gamle kraftstasjonen, så mulighetene er absolutt tilstedet. Bildet tatt ut gjennom stuevinduet. 

https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/W7wpg/Han-vil-leve-av-verdens-mest-skremmende-trapper

Verdt å lese hvis du vil vite mer om nydelige Flørli.

Den gamle kraftstasjonen. Den drives av den ene av to fastboende på Flørli. Her serveres både vått og tørt, og mange gode historier.  

Vi ble etterhvert litt «på lotten» og Margareth demonstrerer velvillig teknikker for å glatte ut eventuelle rynker. Funker som tusan. 

Etter noe godt å drikke, disket kokken Skår opp med middag. Den som lager middag må selvsagt også ta oppvasken, Aina er som dere ser av den rasjonelle typen.

Den norske turistforeningens hytte på Flørli. Det eldste huset, nydelig beliggende noen hundre meter opp i lia. Her var det flere enn oss som hadde tenkt å overnatte. Fullt hus og bokstavelig talt stormende jubel fikk samme rasjonelle Aina til å ordne annen overnatting. Veldig glade for det, selv om hjertene banker for DNT. 

 

Lørdag morgen .

4444 trappetrinn i vente. Margareth er som dere ser lykkelig uvitende. Jeg har nettopp regnet litt i hue, og funnet ut at om det er ca 200 trappetrinn opp til Uranienborg, (vites ikke), så må vi gå opp til toppen 22 ganger. «Og du får pokker meg ikke nedturene å hvile på i mellom». Margareth 

Lokalt øl, Rockman. Selvsagt er promillen just presis. Vi er så gode på å pakke lett når vi skal på tur at litt ekstra proviantering har vi plass til. 

Viktig å huske å snu seg av og til. Et fantastisk skue. Flørlibygda flere hundre meter under oss, og Aina midt i mot. Kaddeland Skår er nok ekstra fornøyd her:-)

Syrefest og svetteperler. Det gikk jevnt og trutt opp trappene. For hvert 500 trinn ble vi minnet på hvor langt vi hadde gått. Mange fine pauseplasser underveis. Noen plasser var trappene så bratte at vi krabbet på både armer og ben, men det var aldri skummelt eller farlig. Ikke for annet enn hjertet ihvertfall. Pulsen dundret i vei og øynene svei. 

Etter gode halvannen time var 4444 forsert. 

Godt for alt som er gjort. 

På toppen av trappene dreide vi østover mot Langavatn. Været var nydelig å humøret og motet hadde nådd nye høyder. Trappene hadde gått veldig greit og vi tenkte det samme om resten. Turen er satt til en 8 timers tur. Vi pleier å gå inn litt på stipulert tid og regnet vel med å gjøre det samme denne dagen. 

Vi trasket i vei, snakket om alt mulig. Blande annet kom jeg inn på at det var Anita Heddeland fra Holum som var den første som gjorde meg oppmerksom på Flørlitrappene for noen år siden. Takk til deg. Når vi da først var inne på henne, bablet Margareth i vei om Anitas boyband fasinasjon og Aina som hadde vært «dødsmisunnelig» på henne for alle plakatene hun hadde på rommet. Sånn går vi å prater om alle og alt mulig, og sikkert også om deg:-) 
Terrenget var mildt sagt krevende. Aldri noen hvilepartier der man kunne gå på litt. Enten gikk det opp eller så gikk det ned. Og var det ikke gjørme, var fjellet glatt. Kjerringa var glad hun hadde staver. 

Når terrenget krevde sitt, så gjorde været etterhvert det samme. Her har vi søkt ly bak en stein. Ser jo nå at sola skinner litt, men det fikk jeg ikke med meg da. Noe annet jeg heller ikke har fått med meg, er at pekefingeren min er helt ute av posisjon. I og med at det desverre ikke er lange, slanke pianofingre, er det forhåpentligvis en gammel idrettsskade fra min tid i brun håndballdrakt fra Holum i.l.

Dette herlige bildet av Margareth, ble tatt i det øyeblikket jeg sa at jeg i grunnen var glad at ikke Tone eller Ingunn var med. Tror hun var enig. 

Tone hadde nok, som storesøster gjerne har, rett. Turen hadde kanskje blitt i drøyeste laget. Det begynte å gå opp for oss nå. Vi hadde gått i seks timer, og hadde ennå langt igjen. 

Harkmarksjentene. Så glade for å komme fram til hytta. Vi hadde alle tre gledet oss til å bade i vannet. Bare Aina var tøff nok. Jeg nøyde meg med å vaske beina, Margareth- jeg husker ikke om hun var nede ved vannet en gang…..

Bacalao på boks på menyen på Langavatn. Enig i at det ikke høres uimotståelig ut, men det er det. Nesten ihvertfall. Noe av det bedre i selvbetjenimgshyllene. Takk og pris for proviantlager, gass, ved og senger. Livet til fjells er livet. 

Så var det blitt søndag og Kjeragbolten var målet. Terrenget og sekkene var lettere, en kortere dag, men en enda brattere bakke dukket opp. Gammel syre ble som ny. Om det var pusten eller låra som hadde det verst husker jeg ikke. Tungpusta og ør stod jeg der å svaia når platået dukket opp.

En fantastisk utsikt. 1000 meter over havet. Prekestolen er til sammenligning ca 600 moh. Reisefølget hadde ikke vært ute på bolten før og ville utpå. 

Det steinlegges, også ved Kjerag. Vet ikke om det er sherpaer fra Nepal som holder på her, imponerende uansett. Bildet til høyre fra nettet for å skjønne at se virkelig bærer på disse store steinene. 

Mange sekker små……
Framme ved Ørneredet
En smule smale i både steget og i øya. Nok en fin tur i herlig selskap. Vi er jammen heldige som kan. 

Takk for denne gang, Anne Christine.

Reklame