Hardangervidda på langs.

Påskeklassikkeren

Hardangervidda på langs er en skikkelig klassiker. Vidda er nordeuropas største høyfjellsplatå, hvor man stort sett går på 1100-1200moh. Den er vidstrakt, lettgått, men også værutsatt. Det finnes mange rutevalg, men det mest vanlige er å starte på Finse, og å gå mot solen til Haukeliseter. På veien kan man overnatte på både betjente og noen ubetjente hytter. 

Vi valgte å gå Finse- Krækkja- Stigstuv- Sandhaug- Litlos- via Hellevassbu til Haukeliseter. 

Dag 1, Finse- Krækkja, 27 km.

Her ankommer vi Finse, 1222 moh. Tok toget fra Kristiansand kl 12.00, fremme på Finse kl 19.30. Aina og Linda hadde sin debut, på viddevandring, men som bildet under viser, ser de ut som om de skal ut i redningstjenesten.

 Vi hadde lagt stor innsats i å få tak i gammelt utstyr. Anorakker, nikkers, hjemmestrikka gensere, skisokker, pannebånd, luer og votter.

 «Noen» gikk enten så hardt inn for å se autentisk ut over vidda at personen rent glemte vekk å tenke på skiutstyr, eller så gikk hun bevisst inn for den gamle varianten når det gjaldt skiutstyr óg. Lett gjorde hun det ihvertfall ikke for seg selv. 

Røde kors, sign me in.

Værmeldingen første dag meldte om mye vind, 15 m/s  og noe nedbør. Rådførte meg med erfarne fjellfolk, fikk «haik» med tidligere Grønnlandsfarer, og fant ut at Finse ikke var noe blivende sted. Så da var det bare å smøre skia, snøre skoa og ha troa. 

Med Hardangergjøkulen i vest, vinden i siden, nesa mot Krækkka, og godt mot la vi i veg. 

Når vi kom ut av leet som Gjøkulen hadde gitt oss fra starten, startet været showet. Det bød opp til dans, vi fikk virkelig svingt oss, og de som hadde droppet å slipe stålkantene fikk nærkontakt med snøen i omtrent hver bakke. På dette tidspunktet begynte nok de negative tankene å få innpass hos den ene debutanten. 

Det var vanskelig å få i seg mat, på bildet ser du Aina som prøver å søke ly bak matpapiret. Funka sikkert fint. Jeg gadd ikke bøye meg for å ta av meg skia, lat som jeg er, spiste stående og var klar for ny innsats. Jeg for Blå kors. 

Aina skulle på dette tidspunkt rett hjem å melde seg på kitekurs, virkelig fristende synes jeg óg, vi stavret oss videre i mitt sedvanlige tempo. Jeg har bare ett gir, det går sakte- men det går jevnt. Linda kjørte en litt annen variant. Litt for god fart i bakkene i forhold til hva knær, utstyr og skiferdigheter tilsa. Noe som resulterte i en mengde fall og mye fortvilelse. Frustrasjonen ble større, været dårligere, og tårene løsere. 

Gode råd er som kjent dyre. Byttet etterhvert ski med Linda, og Gud bevare med vel. Skjønner godt at hun slet. Skiene veide omtrent det samme som Linda sjøl og stålkantene var skarpe som en donut. Vel, her var det bare å stålsette seg å karre seg videre. Var over middels glad når jeg så sommerbrua og visste at vi da hadde bare fem kilometer igjen til hytta. Fem kilometer betyr en liten time i mitt tempo på dette føret. 

Endelig, fremme på Krækkja. Bestyrer Kjell, som er fjerde bestyrer på Krækkja siden hytta åpna i 1868, tar som sedvanlig varmt i mot oss. Krækkja var den første DNT hytta på vidda, og her kan du lese mer om den. Blandt annet at det spøker her.

 lokalhistoriewiki.no/index.php/Kr%C3%A6kkja
Godt å komme inn når været er som dette. 

Stemningen stiger selvsagt når man kan sette seg tilbords å få servert en deilig tre-retters middag. Stemningen synker heller ikke under middagen, når langeren Aina for andre gang må forklare Linda hvorfor hun sovnet så fort, og sov så godt første natta. 

Påsketur=påskeegg.

Dag 2, Krækkka- Stigstuv 21 km.

Lett å glemme gårsdagens vær når en våkner opp til dette.

Vi forlater Krækkja, og setter videre mot Stigstuv. Mulighetene er mange fra Krækkja. Øst- vest- nord, eller sydover som vi skulle. 

Mot Halneboltane, før kryssing av riksveg 7. Kanskje overflødig å skrive, men et utrolig fint område.

God påske:-)

Fast rasteplass ved Skulevikåna. Kart sjekkes og kilometer telles. 

I går ville vi begynne med kiting, i dag hundespannkjøring.  

Hårteien, veiviseren i  vest, troner som en flosshattlignende fjelltopp 1690 moh. Bestiges sommerstid med dagstur fra Litlos, eller som en liten avstikker fra Torehytten.

Siden Hårteigen ble passert på lang avstand, og dermed bare ble en liten fingerbøl på bildet, lånte jeg dette fra DNTs side. 

Stigstuv i dagslys og kveldslys. Vakkert sted, god mat, hyggelige folk og mange historier å høre. For mange for noen.

Noen så skumle at Linda knapt sov noe den natta, selv med hvite små innabords. 

Arne postmann, en vandrende DNT legende med sine 526 besøkte hytter, gjorde inntrykk med sine historier. Linda glemmer nok aldri møte med Arne. 

Dag 3. Stigstuv- Sandhaug 19 km.

På vår vandring fra Stigstuv til Sandhaug måtte minnene fra i går behandles på riktig måte. Vi traff en hyggelig mann som hjalp oss med det, og å holde væskebalansen intakt, og vekta i sekken stabil. 

Vel framme på Sandhaug var det kos i hytteveggen. Og til dere som tenker at dette ser sikkert mer koselig ut enn det det gjør, så har dere helt rett. Svette skiklær og kaldt vær- ser bra ut, men er det ikke.

Dag 4. Sandhaug- Litlos 

Ny dag med tre lag blå Swix under skia, stor niste i sekken og nesa sydvestover mot Litlos. 

Nista ble inntatt i vindsekken i dag. Linda og jeg i én, og Aina, av grunner jeg ennå ikke kjenner til, i en annen ca 50 meter unna. 

 

Holken, 1428 moh. Her har vi hatt mye moro ved tidligere anledninger:-)

Også moro bare det å se Holken, ensbetydende med at dagens mål nærmer seg. 

Veldig godt å komme fram til alltid livlige Litlos. Ei hytta med god atmosfære, godt drikke og mye god kortreist mat. I dag blandet annet hjemmelaga reinsdyrpølse og salt kjøtt. Maten så god at den er en garantist for at nikkersen sitter just presis like stramt over stjerten når du kommer hjem som når du dro.

Gnagsåra til Linda begynner for alvor å gjøre seg gjeldende. Får noe tryllemiddel av andre vandrende damer, og ser i grunnen ganske lyst på morradagen som går til Hellevassbu. En grei tur på 18 km.

Dag 5. Litlos via Hellevassbu til Haukeliseter. 43 km.

Vi forlater Litlos som bader i sol. En vidunderlig langfredag ligger foran oss. Det skulle vise seg å ikke bare være langfredag i dag, men også en lang fredag. 

Aina gjør som Linda og bærer skia. Aina bærer de kun i nedoverbakkene. Ikke så lett å se, men det heller faktisk litt her……

Over Litlosvatnet og mot Kvennsjøen før turens bratteste motbakke står for tur. Etter den ser man sånn cirka sånn ut. 

Sa til Aina at her heter det Raudån. Hun misforstod og trodde jeg kalte henne noe annet……

Bakkene ned mot Hellevassbu. Vi var enige om å ta et «råd» i hytteveggen om dagen videre. Med været vi fikk i dag, var det fristende å bare fortsette videre mot Haukeliseter.  Gnagsåra og skia til Linda gav henne en dobbeltstemme.

Selv om hytteveggen på Hellevassbu i og for seg var innbydende nok, fristet det enda mer å komme til Haukeliseter. 

Linda hadde strikket lue til Aina og meg, gaver liker vi:-) Med ny lue, solo i magen, vann på flaska og Lindas sine forsikringer om at hun var klar for nye 23 km, dro vi avgårde. 

 

Har aldri opplevd finere og stillere vær på fjellet enn denne dagen.

Nærmer oss Haukeliseter. Men først opp mot Nup, før vi skal ned fra Nup. Linda avslutter som hun begynte.

I solnedgang, når denne lange langfredagen går mot slutten, var det noen som hadde mer vondt i bena enn andre.

Gnagsår kan man sitte ved bordet med. Verre med de som har kramper og må stå ved bordet.  Han taler ikke så meget, men lyder navnet Prekeren.

Bekledningen holdt mål. Med god impregnering gjør den gamle anorakken jobben. Puster godt, er vindtett, holder deg varm og er så lydløs at du siger innpå folk bakfra like lydløst som en Tesla kommer snikende bakfra i byen. 

Nyttige «dingser» Når en ikke orker å gå ut om natta for å gå på do.

Etter en hyggelig kveld med lokalt øl, lokal mat, urbant selskap og overnatting i Stabburet på Haukeliseter, var årets påsketur slutt. 

Takk for herlig turfølge, Aina og Linda. 

Anne Christine 

Reklame