Skjeggedal- Tyssevassbu- Trolltunga.

Anne Line, Linda, Rita (her med mobilen), Aina og jeg kjørte fredag ettermiddag oppover Setesdalen. 

 Som så ofte før, begynte turen i Stabburet på Haukeliseter. 

Etter en nydelig treretters middag var det inn i buret og gå gjennom innholdet i sekken. 

Aina, av alle, hadde pakket endel for mye og måtte justere litt. Linda var på forhånd bekymret for væskebalansen, og hadde tatt sine forhåndsregler, de ble tatt på vinmonopolet i Mandal.  Jeg har tatt dette med å pakke lett til nye høyder. Til og med refleksvesten er nå så liten at jeg ikke har sjans til å få den på meg. Litt dumt ser du. 

Tidlig lørdag morgen kjører vi fra Haukeliseter.På vei til Skjeggedal kjører vi gjennom Odda, stopper for en kaffe og noen bilder før vi kjører siste stykket til startpunktet.

Båten Lindesnes i Odda.

Hadde en ikke visst bedre, kunne en jo tro bildet var redigert til sort-hvitt, men den gang ei. 

Her har det gått opp for reiseleder at DNT nøkkelen ligger igjen i Mandal. Ingen nøkkel å få kjøpt i Skjeggedal, turistinformasjon i Odda holder stengt på lørdager, gode råd er dyre. Vi kan gamble på at det er folk på hytta når vi kommer frem, men Tyssevassbu er ikke den mest brukte hytta, så vi begynner å sjekke med andre turister om de har en vi kan få kjøpt. Heller dårlig med det. 
Etterhvert kommer vi i prat med en gjeng tyskere. De skal også inn til Tyssevassbu, og de har nøkkel. 

De skal gå via Trolltunga, vi skal gå den nordlige ruta for å slippe å gå i kø, og for å gå i et annet terreng. Jeg prøver å forhandle meg til nøkkelen, fordi jeg er rimelig sikker på at vi kommer frem før dem. Jeg lykkes ikke i det hele tatt. Om det er tysken min som er elendig, formen min som ser elendig ut, eller om jeg rett og slett ser lite troverdig ut vites ikke, men nøkkelen forble hos tyskerne. 

Vi ønsket hverandre god tur. Auf wiedersehn, aber snell.

Starten på turen begynner brått og brutalt. En ganske bratt bakke hvor til og med Pytten ble sur. I låra. 

Når vi begynte å føle syra alle mann, når nevnte Pytten begynte å få fargen tilbake og pusten igjen, møtte vi dette synet. 

Jeans og Michael Kors veska trippende opp lia. Rustet  10 timers tur, og værmeldingen var heller dårlig. Kan hende det var en Miracle cross veske? 

Rita vel plassert i Gryteskar. Ser helt flatt ut på  bildet, men det er det altså ikke. Og, har syra først satt seg i låra til Pytten, så blir den der. Litt skal det svi å ha de største lårmusklene i byen. 

Utrolig deilig å føle at en har  hele fjellet for seg selv, når en vet at folk nesten går i kø noen få kilometer lengere sør, på vei inn til Trolltunga. 

Noen plasser var det nok til vann i skoa. Rita synes det er i meste laget, men krangler ikke. 

Unge Grundeland fotograferer flokken. 

Aina slik vi best kjenner henne. 

Etter 17 km nærmer vi oss hytta. Spenningen er i grunnen ikke så stor angående tyskernes ankomst. Vi antar vi ligger godt foran dem, og stålsetter oss på en time eller to i hytteveggen, i regnvær. Linda rasler med polposen og gleder seg i grunnen.

Nå tror sikkert dere at vi kom til låst, tom hytte, lenge før tyskerne. 

Det gjorde vi så absolutt ikke. Både sikringshytta og hovedhytta var stufull før vi kom. Hyggelige vandrere «ommøblerte» seg, vi fikk et eget jenterom, jeg lovet vekk vinen min til gjengjeld, og Anne Line var så glad for seng, at hun krøp opp i øverstekøya uten særlig forhandlinger. Dette er ikke hverdagskost. Anne Line lar ikke en anledning til oppvisning i herseteknikk gå i fra seg, men denne dagen gikk det forholdsvis «smud». Takk takk. Jeg har forøvrig hevd på underkøye. Alltid. 

En skikkelig hurragjeng dette her. Stemningen skulle snart ta seg opp.

Førstereis gutter i sikringsbua. Vinen jeg ga bort, fikk vi servert, sammen med litt annet snacks. Linda angret nå fælt på manøveren hun hadde gjort på Haukeliseter, da hun la igjen 3-literen. Kanskje like greit med tanke på morgendagen. 

Langt nede i chipsposen og vinen, ankom tyskerne nå hytta. Vi priste oss ganske så lykkelige for at vi slapp å vente til nå for å komme innehus. Det var en sliten gjeng som kom. De hadde trøblet endel på veien, dårlig merket fra Trolltunga og inn til Tyssevassbu, pluss at det var steder det var vanskelig å komme over elver. 

De bønnfalte oss nesten om å ta følge neste dag, da vi alle skulle samme vei til Trolltunga. Selvsagt skulle vi ta følge. Både debutantene, tyskerne og oss. 

Anne Line fant etterhvert ut at det var bryet verd å ta frem den nye lua si. 

Grønn lue=grønt lys. 

Etter det ble det svart(e natta).

Utsikt fra hytta. 

Klar for avgang søndag morgen. 

Været ble mye bedre enn de hadde meldt. Vi startet fra hytta i litt regn og til tider veldig dårlig sikt. Merkingen av løypa er på strekningen fra Tyssevassbu til Trolltung til tider dårlig.  Allikevel er det  lett å finne frem, da høyspentledningen går så å si samme veg. Det var det ikke alle som hadde fått med seg…..

Her ser det jo nesten for lett ut, men en hjelpende hånd var god å ha. 

Når vi var ferdige med strykene, synes nok guttegjengen fra Rogaland at tempoet var i laveste laget. Vi holdt ord, og holdt oss sammen med tyskerne, Team Rogaland føk i forveien, rett syd.

Jeg som har hang ups på kart, og holder meg til det, stussa litt over rutevalget, men tåka var på det tidspunktet såpass tykk at vi andre måtte holde sammen, og jeg valgte å ikke «løpe»etter å høre hva de hadde tenkt. De virket veldig fjellvante, og vi trodde i grunnen de bare hadde tullet når de sa at det var deres første fjelltur….

Ca sånn ser jeg nok ut det meste av tiden. Nesa godt ned i kartet. 

Vi begynner å nærme oss Trolltunga, som bare er ett par timers gange fra Tyssevassbu. Været blir bedre, stemningen og spenningen stiger. 

SelfieAbrahamsen. 

Ringedalsvatnet

 

Fordelen med å komme fra Tyssevassbu, er at du kommer til Trolltunga så tidlig at de som har gått fra  Skjeggedal ikke har kommet opp ennå. Ingen kø for fotografering, noe det ellers må beregnes noe tid til. 

De bratte oppforbakkene fra lørdag morgen, var ingenting mot nedoverbakkene søndag ettermiddag,  (samme bakkene). 

Bare spør Pytten. 

Knærne er ikke hva de en gang var. Vi er nå kommet i den alderen hvor vi liker oppover mye bedre enn nedover. 

Men nesten nede fikk vi en opptur i nedturen. Gutta som vi trodde løp i fra oss, som vi trodde skulle ta en shortcut på vei til Trolltunga, kom heseblesende  ned bakken. De hadde gått feil, noe vi følte oss ganske sikre på, men ikke helt. 

Uansett godt å se de helskinnet nede. 

Gleden ved å være nede, var nesten like står som gleden over nydelig burger i Odda. I følge Aina, verdens beste burger. 

På gatekjøkkenet i Odda priste vi oss lykkelige over hvor heldige vi er som har muligheten til å dra på tur. Og når noen spør hvorfor vi går så mye i fjellet, er det bare en fornuftig forklaring.

Fordi vi kan. 


Låtefoss.

Takk for turen, og takk for bilder alle sammen:-)
Anne Christine

6 tanker om “Skjeggedal- Tyssevassbu- Trolltunga.”

  1. Nå qhar jeg lest,sett på bilder av tøffe jenter,og kost meg glugg😀👍. Såå gøy å se,takk😊

  2. For en flott gjeng! Misunnelig? JA 😉 Får sååå lyst å gå tur i fjellet! ☺️ Flotte bilder og underholdende tekst. Dere er gode! 👍

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s