Selveste Mor-Massiv sender to håpefulle og uvitende vandrere avsted på første etappe av den nye langruta til DNTs ‘Massiv’.
Ruta går gjennom fire nasjonalparker. Breheimen, Jotunheimen, Skarveheimen og Hardangervidda. Haukeliseter er endestasjon, om vi kommer så langt aner vi ikke nå.
Sota Sæter, som ligger nord i Breheimen, er et sted du egentlig ikke vil forlate. Nydelig sted, nydelig mat og ikke minst hyggelig betjening.
Alt dette i et over 100 år gammelt setermiljø.
Dagens strekning er 24 km lang.
Med friske ben, godt mot, lett sekk ( 7.5 kg, fornøyd med den)
solkrem og briller på, startet vi på hele Massivs lengste sammenhengende stigning. 800 høydemeter i ett jafs. Kanskje ikke akkurat i ett jafs, vi tok det i vårt tempo, dermed gikk det meste av formiddag, nesten.
Anne Line, eneste dame i kretsen som lot jetzet livet i Mandal fare, og kastet seg med. Veldig sporty. Enda mer sporty når du vet at Anne Line aldri har vandret før, aldri har gått med sekk, hun kjøpte fjellskoen dagen før avreise, lakenpose visst hun ikke hva var og hun trodde, og tror fremdeles at kompasset er ødelagt i og med at kompassnåla surrer rundt.
.
Følte meg som ei fjellgeit på dette tidspunktet.
Anne Line forserer. Mange plasser ligger det ennå mye snø. Forholdsvis grei å gå på.
Vi klager ikke, hverken på utsikten eller været.
Vi følte oss bare veldig privilegerte. Her.
Tundradalskyrkja.
Tverrådalskyrkja.
Beundringen tas til nye høyder.
Turfølget var på dette tidspunktet på vei inn i en nesten religiøs tilstand.
«Kyrkjene er mer som katedraler, helt fantastiske, jeg er målløs».
Faktisk så målløs at hun gikk med konstant hageslepp. Lekkert.
Katedral -hellig gral.
Etter lang klyving i ura langs det passende navnet Illvatnet, som er ca 4 km langt,
nærmet turen seg slutten.
En flott start på vår vandring sørover.
Men, der det finnes en himmel, finnes det også et helvete…..
Dag 2. Nørdstedalseter- Sognedalshytta. ca 24 km.
Etter oppholdet på hyggelige Nørdstedalseter, hvor vi fikk spekemat og rømmegrøt til kvelds, var vi neste morgen klar for turens 2.etappe.
Turen startet bra. Fremdeles med godt mot, med fin værmelding og med hyggelig turfølge i tillegg.
Erik skippa fellesturen med DNT og gikk videre med oss. Et klokt valg. Meget klokt.
Erik, 22 år i fint driv opp dalen.
Alt er fremdels fryd og gammen.
Tåka og regnværet som de ikke hadde meldt, kom sigende innover.
Erik, med grønn lue, studere kartet nøye. Vi mistet flere ganger i løpet dagen de røde t’ ene og vardene til DNT. Tidvis var det ned i 10 meters sikt.
Desverre ingen bilder av den tykke tåka. Da hadde vi vår fulle hyre med å finne fram, ble mye leting og Anne Line begynte å forberede seg på ei natt i vindsekken. Dette vet hun heller ikke hva er, men hun tror det er behagelig…
Ved Liabrevatnet.
Vi simpelthen elsker t’er.
Det vi ikke elsker, er når løypa er lagt om og det ikke er godt nok merket.
Etter altfor mange timer i tåkeheimen i Breheimen, var gleden stor når vi så Storevatnet. Vi skulle da rundt Kjerringhetta, ned til demningen. Derfra var det ca 6 km igjen til Sognedalshytta.
Vi begynte å se en ende på denne dagen.
En lang historie kort: bomtur, langt å gå, mer tåke, omvei og fall.
Da vi omsider kom til denne demningen var vi så såre i bena at vi ikke orket tanken på flere strabasiøse kilometere i terrenget. Herfra gikk det en grusvei ned til hytta. Selvsagt noen kilometer lengere enn løypa i terrenget, men nå tok vi ingen sjanser. Vi trasket i vei på veien, som om ingen ting var i veien.
Nå sitter vi på Sognedalshytta og spiser kveldsmat. Utsikten klager vi ikke på nå heller. Midt i bildet er sommerskiløypene på nettopp Sognefjell. Anne Line tror hun så Petter Northug i stad. Hun så ihvertfall en svart Audi.
Trøtte, glade for forsterkning med Erik på laget, ny all-time high på Endomondoen, 55 000 skritt, tar vi nå kvelden og stålsette oss for en ny dag i morra.
Anne Christine
Anne Christines turblogg 
Interessant lesestoff, morsomt beskrevet 🙂