Familiegjenforening kapittel 2.
For andre dag på rad fikk vi besøk.
Denne gang var det Frank som dukket opp. Vi trodde han skulle komme til Ålesund, men plutselig stod han på sykkelverkstedet han visst vi skulle innom i Molde.
Gjensynsgleden var stor, og det var en stolt pappa som kom.
Peder fant en åpen dør og fikk med seg litt Molde trening mens syklene fikk nye bremser.
Her er by-utgaven. Litt mer fashion og glamour, og jeg får en veldig trang til å hekte den på armen og gå ut å vanne blomstene.
Men, vanning har jeg overlatt til andre, og her er det annet fokus.
Bare understreker at fokuset ikke er på hverken ……
Etter at syklene var ferdig, var det bare å komme seg av gårde for å rekke ferga over til Vestnes. Vi hev all bagasje inn i bilen og trille lett, glade og fornøyde inn på båten.
Som faste lesere kanskje allerede har oppdaget, så gjennomfører vi stilen på bildene. Ikke noe mikk- makk. Bare stå, og mor knipser.
Ganske vått i dag og tungt skydekke, men du så lett det gikk uten bagasjen.
Den hadde vi jo sendt i bilen, med den geniale beskjeden; Hører du ikke noe, er alt i orden.
Frank hørte ingenting.
Frank hørte ingenting fordi det ikke var dekning. Fikk ikke tak i han. Ikke pokker. For pokker.
På dette stadiet regnet det ganske mye. Såpass at vi klarte å le av det i det ene øyeblikket, (ikke Peder faktisk) og vri oss i fortvilelse i det andre øyeblikket. Turlederen tar også i dag på seg skylden, og satser på å lære av hendelsen. Neste gang passer vi på å ha det viktigste i sykkelveskene, eller på å ha kontroll på følgebilen.
‘Learning by doing’. Check.
«Innseilingen» til Ålesund fortonet seg som et skikkelig dårlig vorspiel. Langt og veldig kjedelig. I halvannen mil trodde jeg, som faktisk fremdeles opererer som reiseleder, at nå, nå er vi snart fremme.
Gleden var derfor stor når vi faktisk kom til sentrum. Ålesund kan skimte med turens hittil tryggeste tunnell å sykle i.
Poeng til dere som holder orden på hvor mange forskjellige måter jeg har stavet ‘tunnell’ på.
Prøver herved å blidgjøre Petter etter kritikken i stad.
Det som var en dårlig oppladning, satte ingen demper for hvilken fest det var å komme til Ålesund.
Sola kom, og byen tok oss med storm.
En vidunderlig by, med skikkelig særpreg.
Jugendstilen er fascinerende og oppsiktsvekkende. Skjønner du er stolt av byen din Petter.
Her har til og med måkene egne bord på restaurantene.
Etter å ha spist en god middag, sitter jeg nå å skriver.
Utsikten er upåklagelig.
Etter å ha syklet sør-vest i tre dager, tror jeg vi i morra setter nesa rett sør, og raskeste vei hjem.
Ps! Vi er i skrivende stund ikke enige om hva som er den raskeste vei.
Men det blir jeg snart.
God kveld.
Anne Christine, Thea og Peder.
Anne Christines turblogg 
Jeg traff Frank i «gada» i går! Har han vinger? (kanskje englevinger 😉
Han, Frank den søvnløse, hadde sovet halvannen time i natt:-)