Kristiansund by har vi sett veldig lite til. Vi syklet rett til campen, og ble der. Der rasket også reven over plassen.
Vi begynner å bli flinke til å finne de beste plassene. Klin i vegen og rett ved sanitæranlegget. Praktisk, men idyllen står ikke i høysetet.
Tante Inger og onkel Torbjørn pluss en venninne ville kjøre fra Lesja og besøke oss i Molde i kveld. Veldig veldig koselig.
I og med at bussen gjennom Atlanterhavstunellen, ( forbudt å sykle igjennom) ikke gikk før 1315, kunne vi ligge lenge og ta livet med ro. Tropenatt i natt. Mygg, varmt og klamt.
Herlige teltlivet.
Takk for hjelpa Øystein, Christina og Karin som klarte det ikke jeg gjorde angående buss tider.
Vi var ute i meget god tid før bussen kom. Ingen sak.
Verre var det tydeligvis å komme seg på riktig holdeplass.
Så der stod vi å så bussen gå i fra oss 100 meter lenger ned i gata.
Reiselederen tar på dette tidspunkt en god porsjon selvkritikk, og ber reisefølge pakke syklene, igjen.
Vi sykler ned til tunell inngangen. Satser på at det kommer noen med lasteplan som kan ta oss med.
Det gjorde det ikke.
Andre og tredje bil som kom derimot stoppet. Vi hadde ikke fått summet oss og begynte å haike ennå.
Ut av vinduet hang den blideste dama jeg har sett på lenge.
» Hei hei, trenger dere hjelp?»
» Kjenner du igjen mannen min fra i går, han fortalte om dere.»
( vi hadde truffet tre menn på kaia i går som ble ganske imponert over ungene som syklet så langt)
Som sendt fra himmelen altså.
Der stod det to biler, mann og kone, svigermor, svigerinne, hund, niese og nevø. Og oss.
«Ut med alle sammen.» Kona som bestemmer der og tydeligvis, inn med sykler, bagasje, syklister.
Svigermor og niesen og svigerinnen ble stående igjen på holdeplassen.
Så vi kom oss etter litt mye rigg ut av tunnelen.
Tusen takk.
Så bar der over Averøy. Veldig fint. Ensbetydende med; ikke for mange og lange bakker.
Atlanterhavsveien har jeg gledet meg lenge til å sykle over.
Kåret til verdens vakreste bilreise.
Veien var virkelig vakker. En fryd å sykle over alle bruene som binder alle disse øyene i sammen. Ta turen, den anbefales virkelig.
Så bar det mot Molde via Eide.
I og med at vi måtte sykle rundt en tunell (traff syklister som sa det var 14 km rundt, inkludert et utkikkspunkt, hvilket selvsagt betyr nok en voldsom stigning) ble det buss igjennom tunellen og ned til Molde.
Mens vi var i Eide, hadde min kjære tante Inger med følge like godt kjørt opp hit.
Gledelig gjensyn, satt veldig pris på det. Heldigvis sees vi i Mandal til høsten:-)
Nå er vi vel plassert, dypt i en deilig sofa hos en studiekamerat i Molde som låner ut leiligheten sin til oss. Veldig snilt av deg Richard. Ungene vil bare være her sier de 🙂
Her lå også en ny dose «speed» å ventet på oss. Ser litt suspekt ut. Her er bildet av herligheta som jeg skrev om tidligere.
Nå er det mat, igjen. Lite å klage over idag, men det endrer seg sikkert kjapt.
Hjelpsomhet Kristiansund- Molde: 1-1
Ha en strålende kveld.
Anne Christine, Thea og Peder.
Anne Christines turblogg 