Kan ikke tenke med noe deiligere lyd enn regn på teltduken. Veldig deilig.
Det var denne lyden jeg våkna til kl halv fem i dag tidlig. ( godt det var ei hyggelig dame på Ime som var våken og kunne prate litt med meg:-) )
Regnet hølja ned, men jeg ble fortere lei lyden enn jeg hadde trodd.
Rart med disse barndomsminnene. Går i grus ett etter ett. Blir liksom aldri helt som jeg hadde trodd det skulle bli.
Sånn tålig på høyde med å spise rå rabarbra, med litt sukker å dyppe i hvis mamma var riktig snill.
Har gode minner om det og. Prøv nå, og du skjønner hva jeg mener.
Så da satt vi der, sammenkrøket i teltet og skulle både kle oss, og spise frokost helst uten å komme for mye nær teltduken. Lett det i et telt som ikke akkurat er i lavo-fasong.
Nok om det. Vi kom oss etter hvert på bena, og også på sykkelen.
Gode råd av Osen fjordcampings overhode.
Det meldes om mye bakker de seks første milene. FØRSTE SEKS MIL. Trodde mannen tulla. Han ser jo litt lur ut der han sitter.
Men neida.
«Tulle itj sjø.»
Vi bunket opp provinat, og ventet til det værste regnværet hadde gitt seg.
Deretter bar det avsted.
«Det året det var så bratt.»
Han tulla ikke i det hele tatt. Begynte riktignok ikke skikkelig før etter ca halvannen mil. Men da var showet i gang.
Bakkene var så lange og tunge at vi gikk de fleste av dem.
Det var i en slik bakke, mens jeg stod, ( turte ikke sette meg i frykt for å ikke komme opp igjen) med hendene på knærne å hev etter pusten at Peder så en buss som snirklet seg opp bakken.
-«Mamma, kan vi ikke bare stoppe bussen og sitte på med den?»
-«Jo, det hadde vært noe det Peder.»
( mente det faktiske og. Ikke bare illebefinnende. )
Vi er på landet, langt langt ut på landet, og der stopper bussen der det er folk. Så bussen stoppa den- og vi gikk på.
Så idag «fuska» vi. Tok rett og slett bussen et stykke.
Ikke var været fint, og det var i overkant mye granskog til at jeg følte vi gikk glipp av så veldig mye.
I Trondheim derimot var det mye å se.
Hotell i natt. Teltet henger til tørk i dusjen og jeg ligger strak ut etter nok en karbohydrat- bonanza.
I morra setter vi kursen mot Kristiansund.
Lett til sinns, men tunge øyelokk og lår.
Natta.
Anne Christine, Thea og Peder
Anne Christines turblogg 
Hei hei:-) Gamle mor som har ramla inn på kommentar feltet her. Håper dere holder humøret oppe, og vi gleder oss til å se dere igjen.
Ja det må jeg si:-) Det kommer seg på pc- fronten. Vi har det fint, men gleder oss selvsagt til å komme hjem igjen:-)