Den sjuende dagen, tok vi som det sømmer seg en hviledag.
En hviledag i Tromsø hvor kroppen har tatt det litt med ro har virkelig gjort godt. Det meste av kroppen har fått hvilt seg. Solar plexus har fått kjørt seg. Har ledd mye, artig familie vi har.
Magesekken har også fått sitt å jobbe med. De grammene jeg eventuelt hadde klart å sykle av meg ned hit, har jeg nå utlignet. Britt Jorunn lager himmelsk mat, og det ene måltidet avløser det andre. Ingen røde tall i det regnskapet så langt.
Nordens Paris.
Om det er arkitekturen, temperaturen eller naturen som har gitt Tromsø dette, for meg noe uforståelige, tilnavnet vites ikke. Jeg kan ikke se så mye som minner om Paris.
Folk kler seg etter gradestokken, og utestedene har heller polare navn.
Fine, franske fruer så jeg også lite til, og jeg trakk ikke opp gjennomsnittet selv heller. I en heller lite kledelig selvlysende regnjakke, joggesko, flatt hår, ala hjelm sveis, og null make up, var det lite glamour å spore.
Gangen min er heller ikke av det grasiøse slaget for tiden. Elisabeth Grannemann ville følt seg som en elegant gaselle ved min side.
Jo, forresten, de selger franske hotdog i pølsebua på torget.
Det er 4 grader ute. Om tre dager snur sola.
I morra blir det over Kvaløya, ut på Sommerøya, og over til Senja.
Hilsen Jumbo; Anne Christine
Sendt fra en Samsung Mobil.
Anne Christines turblogg 
Jeg er imponert, stå på videre!
Vittig å lese innleggene dine. Viser sommerøya og Senja seg fra go’siden er der kjempe fint
god tur videre mot (forhåpentligvis) varmere strøk 🙂
Du skriver levende og jeg sitter her og småhumrer for meg selv når jeg leser 🙂 håper du tar deg tid og skrive hele turen – for det er veldig gøy og følge med 🙂 god tur videre, jeg er mektig imponert.
Solar plexus får en deilig runde her i sør også, når jeg glatt lar meg underholde her på se sengekanten, med kaffe og din blogg… Du kan jo evt søke jobb som syklende journalist, ved evt hjemkomst….:-)